Svensk sjarmoffensiv

Forfriskende svensk publikumsfrieri, melodisk (kunstner-)romantikk med godt spill.

Saken oppdateres.

Her er en «heftig og begeistret» film med korsang som fulltonende

bakteppe for originale skikkelser i den svenske provinsen. Men

Kay Pollak har en helt annen innfallsvinkel enn Knut Erik Jensens

dokumentariske Berlevåg-rapport. Pollak er kunstner med stor K,

han dyrker kunstnermyten og bygdemiljøet i en fiksjonsfilm etter

eget manus. Som vanlig satser han voldsomt, og til slutt vil vel

de mer nøkternt innstilte føle at metningspunktet passeres.





Begrensningen er nå en gang ikke Kay Pollaks kunst; den er frodig

og full av enkeltinnslag med fortettet kraft. Noen scener i denne

filmen kan røre en stabbestein, men det inspirerer bare Pollak

til å prøve enda tyngre løft. Til slutt blir det for mye, men

storparten reddes fordi skuespillerne yter maksimalt. Ubeskjedent

må det også nevnes at den norske fotografen Harald Paalgaard gir

både karakterer og Norrlands-naturen utmerket eksponering.

Det handler om en musiker på topplan, dirigenten Daniel Daréus,

som utslitt og hjertesyk vender tilbake til barndommens bygd,

hvor han som mobbeoffer ble reddet ved at familien flyttet. Nå

kjøper han den nedlagte skolen og tror han kan leve stille og

tilbakelent. Men så hører han at kirkekoret har øvelse og stikker

innom får å lytte - kanskje gi noen råd, og dermed er det gjort.







Med sangen og musikken som forløsende kraft starter Daniel

(karismatisk skikkelse i Michaels Nyqvists tolkning) og koret den

reneste vekkelse i bygda, om enn ikke i religiøs forstand - slik

filmtittelen kunne antyde. Den mannsdominerte maktstrukturen

rakner; den mishandlede Gabriella (Helen Sjöholm) våger omsider å

bryte med den brutale ektefellen, prestefruen (Ingela Olsson)

gjør stillferdig opprør mot en hyklersk, Bergman-inspirert prelat

(Niklas Falk), den brautende bygdekaksen blir omsider satt på

plass og Daniel. Som sin bibelske navnebror overlever han i

løvens hule, reddet av guddommelige krefter symbolisert i lyse,

leende Lena. Spilt av naturtalentet Frida Hallgren er hun en

overbevisende blanding av dalkulla og engel, et stort smilehull i

en film som kan sjarmere den sureste i senk.





Kay Pollak opererer over hele spektret - fra det sublime til det

naive, så dette kunne lett ha havnet i føleri og floskler. Men vi

ler og gråter med mennesker som tegnes med innlevelse og

medfølelse og tror på musikerens evne når han vil hjelpe hver

enkelt til å finne «sin egen tone». Grepet virker - selv om det

er velprøvd, vi har da foruten «Heftig og begeistret» sett

islandske «Mannskoret Hekla» (Gudny Halldórsdottir) og nylig

franske «Mathieu og korguttene» (Christophe Barratier). Vi

glemmer heller ikke svenskenes egen Tunström-filmatisering av

«Juleoratoriet» (Kjell-Åke Andersson) for ikke å snakke om Colin

Nutleys «Änglagård».





Tematiske likheter til tross - Kay Pollak skaper sitt eget

univers og balanserer lenge - akkompagnert av Stefan Nilssons

musikk - på grensen mot det sentimentale i kiosklitteraturens

romantikk. Han kunne ha strammet tøylene tidligere, men også det

som i den lange (godt over to timer) filmen kan oppleves som

påheng, rommer innslag med en stemningssterk kombinasjon av

bilder og musikk man ikke ville gått glipp av.



 
På forsiden nå