Underdog - med tæl

FILM: «Aldri gi opp»-holdningen illustrert i autentisk, treffsikker boksehistorie.

Boksefilmer er en egen genre hvor dramatikken i ringen brukes som effektiv metafor; kampen for tilværelsen utkjempes på tørre never, og dramaet både i og utenfor arenaen utspilles i en svett og stemningssvingende atmosfære. Nokså udiskutabelt er Martin Scorseses «Raging Bull» et høydepunkt i denne disiplinen, og sannelig slo Clint Eastwood hardt til ifjor med Oscar-vinneren «Million Dollar Baby».

 



Ron Howard vil ikke være dårligere med «Cinderella Man», en historie bygget på autentiske kamper og skikkelser med bokse-legenden Jim Braddock i sentrum. Hans skjebne har alt man måtte ønske av drama og melodrama, her behøver ikke filmskaperne legge til eller trekke fra; det er bare spørsmål om hva man skal ta med. Howard fristes til å favne vel mye, men jeg kan ikke påvise hva han burde ha utelatt for å unngå at filmen ble i lengste laget. Det er selvsagt tilsiktet at vi etter møtet med Braddocks skjebne skal føle oss utmattet, kanskje utslått også, men her vil nok enkelte - de som ikke helt har sans for boksesportens heslige dramatikk - ta telling etter to timer.

 



Howard er som kjent meget bra på patriotisme («Apollo 13»), på å skape følelsen av at det nytter å kjempe i motgang («A Beautiful Mind»); filmer som «Cinderella Man» treffer et amerikansk publikum i dag - ikke som et knock out-slag - men som et oppmuntrende klapp på skulderen.

Jim Braddock (Russell Crowe) fra New Jersey var en lovende bokser på slutten av 1920-tallet, da han kunne fø kone (Renée Zellweger) og barn ved å kjempe i ringen. Inntil en skade satte en brå slutt for dette - akkurat i det depresjonstiden slo bena under millioner. Rent rørende er Jims heroiske kamp for å redde seg og familien i en utrolig tøff situasjon.

 



Filmens portrett gir et heltebilde - ikke bare av idrettsutøveren - men av mennesket; en helstøpt person som står oppreist i drepende slag-serier. Kampscenene er ypperlig instruert, Crowe er en mester på fighter-roller og takket være uforlignelige Paul Giamatti i manager Joe Goulds rolle, glimter det også til med humor i depresjonens mørketid. En sterk prøve på regissør Howards sikre situasjons- og dialogfornemmelse gis i en kort scene hvor Braddocks kone (Renée Zellweger) møter Goulds (Linda Kash) til en stillferdig samtale. Slike mellomspill gir boksedramatikken ekstra effekt. Og de som kjenner litt til boksehistorien, vil vite at Braddocks liv kunne gi rikelig stoff til en fortsettelse.