Ingrid Bolsø Berdal som trøndersk røverdronning til fjells etter svartedauden ser imponerende og skremmende ut. Det hjelper lite når filmen hver gang hun, eller noen av de andre skuespillerne, åpner munnen, nærmer seg den ufrivillige parodien.
«Flukt» er en sjangerfilm med dreping og hevn i mektig natur. Etter at norske villmarksgrøssere, inkludert regissør Uthaugs «Fritt Vilt» har strukket ungdom på hyttetur og primitive bygdefolk langt nok for ei stund, er det i og for seg friskt med nytt blod i form av historisk ramme.
Filmen utspiller seg i mektig fjellandskap i 1363. Den skumle trønderskikkelsen Dagmar (Ingrid Bolsø Berdal) og hennes gjeng med mer eller enda mer blodtørstige menn dreper og plyndrer for fote. Uten å røpe for mye, handler det meste av filmen om deres jakt på to foreldreløse jenter.
Regissør Roar Uthaug traff et stort publikum med «Fritt Vilt» (2006) og trakk mange til kino til «Julenatt i Blåfjell» (2009). Denne fortoner seg som en slags blodig kombinasjon av dem. Det er ikke ment som en kompliment.
John Christian Rosenlunds foto, kostymer og landskap, gjør at filmen ser langt bedre ut enn den er. Manus, regi og spillestil svikter. Ingrid Bolsø Berdal ser umiddelbart ut som en norsk variant av Emily Clarkes dragemor i «Game of Thrones». Det funker best så lenge hun lar våpnene tale.
Overtydelig action til overlessede replikker i underlig grøt av talemål gjør at «Flukt» dør som drama før filmen klarer å etablere et eget univers. Både filmen og Berdal nærmer seg parodien. At den mest usympatiske, gryntende skurken i banden bærer navnet Loke blir sånn sett ikke overraskende. Her serveres alt ferdigtygd.
