Regien, skuespillerne og manuset gjør «Killing Them Softfly» til et stykke klassisk, mørk amerikansk krim. En film av typen som i ettertid gjerne løftes fram som klassiker som evner å fortelle en spennende historie samtidig den sier noe om samfunn og tidsånd. Noen vil sikkert dra parallell til Tarantino på grunne av typegalleri og filmens shabby kulhet, men det er en stund siden han gjorde film på dette nivået.
Når Brad Pitt i rollen som leiemorder for mafiaen introduseres til Johnny Cashs «When The Man Comes Around», er det en av de mest ikoniske scenene i Pitts karriere. Dette er ikke gladvold à la Tarantino. Snarere et nytt bevis på at regissør Andrew Dominik (som fikk to Oscar-nominasjoner for sin forrige film, «Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford»), er inspirert av det beste av stemningsfull, røff amerikansk 70-tallsfilm.
«Killing Them Softly» er basert på George V. Higgins' hardkokte 1974-krim, «Cogans trade» som kom på nynorsk (!) i 1983 med introduksjon av Higgins-elsker Kjartan Fløgstad, som «Cogans bransje». Dominik har flyttet handlingen til finanskrise og amerikansk presidentvalgkamp med Bush og Obama i 2008. De lyser fra alle tv-skjermer, mens småskurker og dopere dreper og lemlester i egen finanskrise.
Brad Pitt kommer til byen for å rydde opp etter et ran av et av mafiaens pokerlag. Plottet i filmen er forbløffende enkelt, men funker som bare det. Pitt er omgitt av et ensemble av tryner og toppfolk, blant annet James Gandolfini som alkoholisert, sexavhengig leiemorder i krise, i hans beste og mørkeste filmrolle. I hovedrollene imponerer mer ukjente Scoot McNairy og Ben Mendelsohn stort blant toppfolkene.
Med replikker som motor, musikk som stemningsbygger og vold som klimaks skapes sjangerfilm litt utenom det vanlige. Regissør Dominik skaper et av årets klassiske filmøyeblikk når han får Brad Pitt til å snøfte over presidentkandidatenes retorikk om USA og si kaldt: «America is not a country. It's a business.»