Satans hjemmevideoer

FILM: «Sinister» veksler mellom å være smartere og dummere enn sine sjangerbrødre.

Saken oppdateres.


krekkfilmen er en sjanger i krise. Gjennomgående uoriginale konsepter og en drepende konform sjangeroppskrift, i alt fra musikk til skremmetaktikk, gjør at sjangeren skriker etter noe nytt. Foreløpig er det eneste man investerer i å utvikle bestialitet og teknologi, men «Sinister» gir et lite lys av håp – i tillegg til noen mørke gufs. «Sinister» klarer å gjøre lure valg, til tross for at den tidvis også er frustrerende dum.

Ethan Hawke spiller familiefar og kriminaldokumentarist med en karriere som går så dårlig at han tilsynelatende bare har råd til én genser og i tillegg må bo i huset som er åsted for kvadruppeldrapet han skriver om. En etterlatt kasse med gamle super8-filmer med hyggelige titler som «Family hanging out» og «Pool party» viser seg å inneholde flere ubehaglige hemmeligheter. Titlene er for det første taktløse ordspill på en rekke bestialske drap, men filmene inneholder også noe mer..

«Sinisters» har tre klare styrker. Ethan Hawke som spiller en karakter med dybde og historie, et formspråk som tidvis bryter med konvensjonene, og at det overnaturlige lenge holdes tilbake. Ingen av de to første ville vært oppsiktsvekkende i de fleste sjangere, og det sier nok litt om hvor dårlig stilt skrekkfilmen er. Filmer som «Paranormal Activity 4» nøyer seg med å behandle karakterene sine som rekvisitter. De er uengasjerende, flate, og ingenting de gjør kan forklares i karaktertrekkene som ikke er der. Hawkes jag etter suksess gir støtte og troverdighet til fortellingen, så får det heller være at resten av familien og karakterene rundt bare er smykker han kan kle seg i.

Skumle ting på video er i utgangspunktet ikke mye originalt, selv om man pakker det inn på en ny måte. Likevel gir super8-filmenes særpreg regissør Scott Derickson en mulighet til å skape en film som gjennomgående får et annerledes stiluttrykk enn røkla. Den muligheten tar han bare delvis vare på. Det er fortsatt nok av scener med ubehagelig og uidentifiserbar musikk som avsluttes med en høy lyd og noe som nærmest kastes mot kamera – den billigste formen skremming. Men det er også scener med varme bilder og musikk som gjør at svingningene tilbake i grøsset blir større – og bedre.

At filmen holder tilbake på det overnaturlige er også bra, for så fort det kommer på banen begynner ting å gli ut i inkonsekvenser. Lenge fungerer filmen som en thriller, med mindre du har sett traileren som avslører absolutt alt. Det er heller ikke det eneste tåpelige valget som trekker helhetsinntrykket noe ned. Overtydelige og parodiske post-it-lapper, håpløse kvinneroller og en alltid like uforklarlig og meningsløs demon gjør at «Sinister» faller, men ikke uten å gi tro på at skrekkfilmen kan reise seg.

På forsiden nå