Det er lett å forstå hvorfor «De rørlige» har blitt megasuksess på kino i hjemlandet. Dessuten at den som en av ytterst få filmer med undertekster har spilt inn et titall millioner dollar på kino i USA. «De urørlige» er nemlig et stykke varm feelgoodfilm av typen hvor historien er for god til å være sann, selv om filmen presenteres som «basert på en virkelig historie».

Det kan innvendes at filmen nesten for kalkulert trykker på de rette emosjonelle knappene. Gode skuespillere og en klassisk historie om kulturkollisjon, med en moderne Jeppe som plutselig havner i baronens seng, gjør «De urørlige» til en film egnet til å glede mange.

Aller best er Omar Sy som afrikansk innvandrer på jobbintervju for å sikre seg rett til trygd. François Cluzet spiller eksentrisk millionær, lam fra nakken og ned, som gir den bråkjekke afrikaneren en sjanse som hjemmehjelp og personlig assistent.

Kultur, klasse, funksjonshemning og følelser mikses til en sjarmerende blanding med røff humor som avvæpnende inngang. Sy og Cluzet i hovedrollene står svært godt til hverandre. Etter som forholdet mellom dem utvikles introduseres begge til scener som viser hvordan «den andre halvparten» i byen lever.

Sprudlende scener hvor den lamme rikmannen introduserer sin nye pleier for samtidskunst, opera og kammermusikk matches godt med episoder hvor franskafrikaneren introduserer sin forfinede arbeidsgiver for hasj og musikken til Earth, Wind & Fire.

«De urørlige» er velprodusert, velgjort menneskelig komedie med alvorlig bunn i effektiv lek med fordommer og sosiale forskjeller. Moderne buddyfilm med «Herskap og tjenere» tilsatt en dash «Rollebytte» gir en oppløftende varmeflaske av en film. Hvor sann den er bør diskuteres. Som velspilt møte mellom to mennesker fra ulike verdener i samme by, byr den på effektiv, bred underholdning og et godt hjerte for de som er med.