To av filmene nominert til Oscar for beste film i år omhandler slaveriet i USA. Det er historisk, om tematikk Hollywood sjelden har tatt i. Quentin Tarantinos hevnepos «Django Unchained» og Steven Spielbergs historiske politiske drama «Lincoln» er ekstremt ulike, men begge viser banebrytende amerikanske filmskapere opp mot sitt beste – og litt ute av stand til å begrense seg.
Det beste og meste av handlingen i «Lincoln» utspiller seg i januar 1865, blant hvite menn, samt Lincolns kone. Republikaneren Lincoln er gjenvalgt som president, i ferd med å vinne langvarig borgerkrig. Til tross for sterke innvendinger fra sine rådgivere bestemmer han seg for å fremme forslag til et grunnlovstillegg som vil gjøre slaveri ulovlig. Republikanerne er splittet, demokratene er imot. Forslaget trenger to tredels flertall for å bli vedtatt.
«Lincoln» er politisk idédrama med mer til felles med en skarp episode av «West Wing» enn tradisjonell stor-mann-biografi på film. Det er en av filmens fremste kvaliteter. For at et slikt grep skal fungere, trengs en skuespiller som ikke blir Abraham Lincoln, men er ham, fra første scene. En legende portrettert gjennom hans siste måneder, i politisk strid, er et dristig grep som gjør filmen overraskende dristig og aktuell.
Det er ikke mulig å se for seg en bedre Lincoln enn Daniel Day-Lewis. Utseendet er forbløffende, men mye av karakteren ligger i røsten. I flere scener sier han lite, til desto større effekt når han tar ordet, og gjør historie til filmhistorie. Hans tredje hovedrolle-Oscar bør være en ren formalitet.
Rollegalleriet er særdeles velvalgt, med tryner og typer som forsterker det mørke og risikable ved Lincolns kamp mot slaveriet. Skuespillere som Sally Field og James Spader har ikke gjort prestisjefilm siden 90-tallet. Dumt for dem, og dumt for oss, viser det seg.
Sammenlignet med Spielbergs forrige historiske drama fra krisetid, glatte, pompøse «War Horse» (2011) er det langt høyere nivå over denne. Hans fotograf siden «Schindlers liste» (1993), polske Janusz Kaminski, bruker skygge og mørke til å ramme inn et rått politisk spill med presidenten som levende, skarphugd bauta i sentrum.
Først mot slutten tar musikken til John Williams fram de store følelsene. Først mot slutten mister Spielberg evnen til å holde tilbake. Skildringen av presidentens endelikt og et pompøst, unødvendig etterspill ødelegger litt av inntrykket, av en film som ellers er et skarpt drama om overbevisningens kraft og mot til å gjøre det rette, selv om det er upopulært og risikabelt.
