Kathryn Bigelow fikk fortjent Oscar for beste regi og beste film for «The Hurt Locker» i 2008. Nå har hun sammen med manusforfatter Mark Boal laget enda en film om «Krigen mot terror», om jakten på Osama bin Laden fra 11. september 2001 fram til aksjonen som kulminerte med hans død 2. mai 2011.

«Zero Dark Thirty» har vakt diskusjon. Den er angrepet både fra venstre og høyre, for å være forsvar for tortur og for å avsløre hemmelige sider ved C.I.A.'s arbeid. Den er nominert til Oscar for beste film, men ikke for beste regi.

Som i «The Hurt Locker» viser Bigelow seg som særdeles dyktig til å skape dirrende spenning og ubehag, til å få fram klaustrofobisk stemning, vel så mye hos oss som ser på, som hos personene i filmen. Selv om mange vil vite hvordan det går i de mest eksplosive scenene i filmen, klarer Bigelow å skape intens stemning med mørke, kaos og gråtoner i høyteknologisk jakt på verdens mest ettersøkte mann.

Jessica Chastains Maya er den tause helten i historien, en slags avbalansert utgave av Claire Danes i tv-serien «Homeland». Chastain er i øyeblikket en ledende filmskuespiller. Hun er god her også (Oscar-nominert), men rollefiguren er overraskende endimensjonal. Om en mannlig helt hadde blitt presentert slik, kunne han blitt kalt utydelig eller klisjépreget.

Om «Zero Dark Thirty» ikke er like renskåret gjennomført som «The Hurt Locker» så er den dristigere i innhold. Den starter med amerikansk tortur og sneier underveis innom skifte fra Bush til Obama og en viss politisk endring i synet på hvilke midler som kan brukes i verdens største menneskejakt.

Selv om filmen i et par scener har et patos som neppe funker like bra utenfor USA, blir det for enkelt å anklage den for propaganda for C.I.A. Det skjemmer i langt større grad den andre filmen om saken, dvd-aktuelle «Code Name: Geronimo».

«Zero Dark Thirty» er en film om en standhaftig agent og ti års jakt på Osama bin Laden. Som moderne overvåkningsthriller er den muligens for god til å være helt sann og for sann til å være bare god. Kathryn Bigelow forteller historien med en nøktern brutalitet som gjør det til en film verdt å se, verdt å diskutere, blant annet fordi den ikke har noen lettvinte svar å komme med.