Med sin sjette spillefilm viser 42-årige Paul Thomas Anderson at han er i en klasse for seg selv blant dagens amerikanske filmskapere. Ikke fordi «The Master» er en fantastisk historie, for det er den ikke. Heller ikke fordi filmen kjæler med publikum med spektakulære virkemidler, for det gjør den ikke.
Filmens største problem, forsterket av forventningene til Anderson etter «There Will Be Blood» (2007), er at mange vil se den som alt den ikke er, eller bare delvis er. Philip Seymour Hoffmans rollefigur Lancaster Dodd er åpenbart inspirert av scientologibevegelsens grunnlegger Ron L. Hubbard, men den som forventer et avslørende drama om bevegelsen, vil sannsynligvis bli skuffet.
«The Master» er noe så sjeldent i dag som en amerikansk storfilm om karakterer. En film om en mann på vei ned og en mann på vei opp etter 2. verdenskrig, som møtes tilfeldig og lar seg utsette for hverandre, i spesiell setting.
Joaquin Phoenix lager et uforlignelig, intenst portrett av en ung mann i famlende, alkoholdrevet forsøk på å skaffe seg et liv etter krigstraumer. For sent oppdager han at han har rotet bort kjærligheten. I selvdestruktiv drift møter han en skikkelse som forbarmer seg over ham, en slags karismatisk kultleder med svar på de fleste av livets spørsmål.
Filmen har flere spørsmål enn svar. Den flyter langsomt av gårde i gradvis utdyping av bildet av en bortkommen sønn og en «Mester» med følge. Til ekstremt velkomponerte bilder og Johnny Greenwoods (Radiohead) nennsomt orkestrerte lydspor, er «The Master» en gjenstridig storfilm som sjelden prøver å gjøre det enkelt, verken for sine personer eller publikum.
Filmens mest åpenbare kraft er dynamikken mellom Hoffman og Phoenix. En scene i intervjusituasjon mellom dem og en scene med duoen i fengsel er et mestermøte i spill og regi. Filmen er spilt inn på 65mm film. Den har vært vist i 70mm-utgave på utvalgte kinoer rundt om i verden. Jeg fryktet den ville tape seg vesentlig i heldigitalisert norsk kino, men kan heldigvis melde at forskjellen er noe mindre enn fryktet.
«The Master» er en film som gir mest utbytte møtt med en viss åpenhet. «Jeg skjønner det ikke», sier Freddie (Joaquin Phoenix) under en leksjon med Dodds filosofi. «Ikke jeg heller. Det er derfor vi er her», svarer han. Det er bruksanvisning god nok til en film helt utenom det vanlige.
