Treffsikker Reprise

FILM: Triers «Reprise» sikrer suksess med ungdommelig anslag og solid gjennomføring.

Saken oppdateres.

Selv om Joachim Triers «Reprise» utfolder seg med debutantens friskhet og søken etter nye uttrykk, imponerer den vel så mye ved være gjennomført i formen og velformulert - både i dialog og visuelt. Triers spesielle situasjonsfornemmelse gir gjennomgående strålende resultater; her er en intens og detaljrik formidling av tanker og følelser uten bruk av sterke effekter. Og spillet vitner om god kommunikasjon i alle ledd og innsiktsfull instruksjon av et ensemble med mange ferske innslag.

 



Innledningens svarthvitt-mosaikk ga riktignok bange anelser, men viser seg å være et utmerket anslag, og stort sett blir Triers bruk av fortellerstemme (Gard B. Eidsvold) faktisk vellykket. Slik kan vekslingen mellom ulike tidsplan skje helt naturlig, selv om grepet mot slutten blir litt utmattende. Stort sett har fortellingen sin egen tone, musikalsk og med underfundig flertydighet og en herlig ironi; det er treffsikker, aktuell atmosfære-skildring.

 



Hovedpersonene er opptatt av akkurat dette, de søker etter stemninger de én gang har opplevd, det kan være samhørighet, vennskap, forelskelse - en mening med livet. Og unge som de er (litt-over-tjue), ligger mulighetene åpne, men de er i ferd med å gjøre den bitre erfaringen at repriser i alle fall ikke kommer på bestilling. Et kjærestepar på Paris-reise med opphold på samme hotell som forrige gang, nei, opplevelsen blir en annen - uansett. Reprise-motivet henspiller også på det å ha forbilder - noe å strekke seg etter.

 



Triers manus (i samarbeid med Eskil Vogt) er et skjebnedrama i ungdomsmiljø på Oslos beste vestkant, en kjærlighetshistorie med unge kunstnere som sentrale skikkelser. Typene er tatt på kornet - også i birollene. Viktigst er det at de tre begivenhetene det dreier seg rundt (forfatterspirene Erik og Phillip og sistnevntes kjæreste, Kari), spilles så overbevisende av henholdsvis Espen Klouman Høiner, Anders Danielsen Lie og Viktoria Winge. Det er krevende oppgaver som de tre løser med finstemt spill - det er vare stemninger, sterke sinnsbevegelser. Aktørene har heldigvis dekning for det hele og bevarer spontaniteten.

 



Erik og Phillips litterære debut er mest vellykket for sistnevnte, likevel er det han som går på en smell og blir psykiatrisk pasient for en periode. Senere følges hans forsøk på å finne tilbake til kjæresten, til Erik og miljøet i gjengen . . . Enkeltscener er strålende - som den dramatiske stillheten etter en bilulykke, sjargongen i en badescene med «syndere i sommersol»-nostalgi og andre med innsmigrende dønninger fra franske bølger.

 



Regissør Trier har grepet om det hele, så dette skaper store forventninger. Og han er sikker smart nok til å unngå at film nummer to blir forsøk på en reprise.

 
På forsiden nå