Da Alfred Hitchcock i 1979, ett år før han døde, fikk American Film Institutes «Life Achivement Award», benyttet han anledningen til å takke fire medhjelpere. En klipper, en manusforfatter, en kokk og mora til hans barn. «De heter alle Alma Reville», sa han.
Sacha Gervasis «Hitchcock» er ikke en tradisjonell biografifilm. Litt som fjorårets «My Week With Marilyn» konsentrerer den seg om ett kapittel, en filminnspilling i en filmlegendes liv. Her er filmen «Psycho», året er 1960, i severdig, fascinerende tidsbilde om den trange fødselen til en banebrytende film.
Selv for mange venner av filmene til den legendariske regissøren, kan det overraske å møte skepsisen og motstanden mot filmen som etter hvert ble en av hans største suksesser. Filmselskapet ville ikke finansiere en film om en seriemorder, knapt distribuere den da den var ferdig. Hitchcock satset huset på filmen.
Det krever tilvenning å se Anthony Hopkins spille Hitch som en blanding av Hannibal Lecter og en teletubby. Heldigvis er filmen laget med kjærlighet til Hitch og filmene hans. Regissør Gervasi debuterte med den herlige rockumentaren «The Story Of Anvil». Han treffer her godt i snert og stil, mens drømmescenene mellom Hitchcock og massemorder Ed Gein nok funket bedre i manus enn på lerretet.
Scarlett Johansson gjør en fin birolle som Janet Leigh, en av Hitchcocks mye omtalte blondiner. Det er likevel Helen Mirren og rollen som Alma Reville, samarbeidspartner og kona til Hitchcock gjennom mer enn 50 år, som er mest interessant ved «Hitchcock».
Mirren gir dybde til et drama som ellers leker mest med overflate, uten at usynlig-kvinne-bak-berømt-mann-perspektivet blir hovedsaken. Hovedsaken er det kulturelle tidsskillet en visjonær, hardt presset regissør skapte med «Psycho». Filmens beste scene er når Hitchcock på premieren hører publikums reaksjoner på filmen og dirigerer hylene fra salen som den maestro han på sitt beste utvilsomt var.