Velgjort Zombie-gys

Leken energi og rå musikalitet gjør britisk zombie-film til blodsprutspenning med en viss stil.

Saken oppdateres.

28 DAGER SENERE

Regi: Danny Boyle

Med: Cillian Murphy, Brendan Gleeson, Megan Burns Zombie-film er en genre

som sjelden besøker norske kinoer, men snarere dyrkes av sortkledde unge mennesker med stor og skummel videosamling. Danny Boyle er en filmskaper som har slitt med å sette dagsorden etter det store gjennombruddet med «Trainspotting»(1996). Her har han fått med seg forfatteren bak hans forrige film, Alex Garland («The Beach») i en rå, rufsete og effektiv hyllest til zombiefilmen som genre

Selv om det selvsagt blir for mye av det fæle til slutt og selv om manuset har sine svakheter, er «28 dager senere» et effektivt og kløktig gys av en film. Det har blitt en grøsser så godt og fælt skrudd sammen at den sannsynligvis vil lykkes i det den prøver på, nemlig å få publikum til å søle popcorn av angst.

Ved en skjebnens ironi

kommer en gjeng dyreaktivister til å slippe løs et livsfarlig virus sammen med forsøksdyrene de befrir. 28 dager senere er London mer øde og folketom enn Trondheim under VM-stafetten. Filmen følger en liten gruppe ubesmittede, i kamp for tilværelsen, omgitt av blodtørstige smittebærere på jakt etter rent blod (og der stopper vi sammenligningene med VM på ski).

Cillian Murphy spiller hovedrollen

som Jim. Han våkner opp på sykehuset, uvitende om katastrofen som har hjemsøkt hans by og alle han kjenner. Han slår seg sammen med en ung kvinne, en mann og hans datter, i håp om å ta seg til et sted hvor menneskeheten fortsatt har et slags grep om tingene, det vil si mot Manchester.

Stemning, stil, musikk

og fortellermessig driv gjør at Doyle skaper et effektivt gys av en zombie-film for et stort publikum, fra et lite budsjett. Den rufsete, uvørne stilen og bruk av digitalkamera bidrar til å skape den apokalyptiske stemningen som filmen rir godt på, forsterket av utsøkt bruk av mørkemannsmusikk av Godsped You Black Emperor.

Som en darwinistisk grøsser

om kampen for å overleve i ly av en katastrofe, lykkes «28 dager senere» i mye av det den prøver på. Den er mer rå, kjapp og skremmende enn mange mer distanserte zombie-klassikere. Det skal innvendes at det tipper over mot slutten og at Garland og Boyle har dyttet mer inn i filmen enn den strengt tatt klarer å holde. Som lek med genre, skrekk, paranoia og blodtørstige monster er filmen såpass godt gjort, at den anbefales for folk over 18 som er disponert for grim gru.

På forsiden nå