Piker, nerd og sang

FILM: «Pitch Perfect» er noe så usannsynlig vellykket som rølpete studentkomedie fra a cappella-miljø.

Saken oppdateres.


«Pitch Perfect» gjør litt av det samme for mannlige og kvinnelige vokalgrupper som fjorårets «Magic Mike» gjorde med mannlig stripping. På forunderlig vis klarer Jason Moores spillefilmdebut å kombinere nerdekomedie, collegefilm og rølpete, morsom variant av talentshow.

Resultatet er fornøyelig musikalsk komedie, en hyllest til amerikansk ungdomsfilm generelt og John Hughes klassiske «The Breakfast Club»(1985) spesielt. I starten er det litt corny at dyktige, snart 27-årige Anna Kendrick spiller hovedrollen som førsteårsstudent på college. «Pitch Perfect» leker såpass friskt og originalt med tone, musikk, typer og stil at det ikke blir noe stort problem.

Den alternative jenta som drømmer om å bli DJ lar seg motvillig lokke til skolens a cappella-miljø. Det samme gjør Skylar Astin, som fersk mannlig student, rett i boyband. Dermed blir filmen en moderne, fornøyelig blanding av «Grease» og «Idol» som vekselvis hyller og driver gjøn med amerikansk ungdomsfilm på forfriskende vis.

Artige typer, sprek bruk av musikk og referanser spriter opp en historie som flater ut på klisjéplanet mot slutten. Anna Kendrick i hovedrollen, Rebel Nelson som Fat Amy og Ben Plat som nerden som både driver med a cappella og trylling (!) er likevel med på å gjøre «Pitch Perfect» til en av de mer originale, morsomme og selvbevisste amerikanske ungdomsfilmene på ei stund.

Synger ut: A Capella-ungdommene på College. 

Synger ut: A Capella-ungdommene på College. 

På forsiden nå