Fin fornemmelse for sne

Sorgmuntert drama med komedievri og godt samspill av Rickman/Weaver.

Saken oppdateres.

Etter å ha sett «Snow Cake», vil du betrakte nysnø med et annet blikk enn før. . .

Filmen, som åpnet årets Filmfestival i Berlin, starter i tilsynelatende harmoni og bruker så et sjokk for å dra handlingen i gang. Såpass kan du vite, for her er egentlig starten. Og fra da av er Alan Rickman glimrende som den ettertenksomme og nedstemte Alex. Den sjokkerende opplevelsen har tvunget ham til å ta et oppgjør med en fortrengt fortid. Og personenes fortid er noe av hovedsaken i filmen. Prosessen fører til kontakt med autistiske Linda, spilt (noen ganger også overspilt) med sterk innlevelse av Sigourney Weaver.

De to godt voksne opplever møtet på ulike måter, og reaksjonene kaller vekselvis på smil og tårer. Selv om Alex også treffer en yngre, skjønn kvinne, blir fortroligheten mellom ham og Linda viktigere og - for filmen - helt avgjørende. Det er her den reddes fra det søtladne.

Det virker også som om den britiske regissøren Marc Evans har viet denne siden av historien (manus Angela Pell) størst interesse, slik at filmen halter litt formelt. Men den har gledesstunder å by på, ikke minst i kombinasjonen vemod og humor. I sin hjelpeløshet er Linda også en ressurssterk kvinne, bl.a. med en stor språklig oppfinnsomhet. Selv om hennes egenskapte ord «perfectamundo» ikke helt karakteriserer filmen, kunne hun nok ha stemplet den som «dazlios». Og jeg kan ikke nekte meg gleden av å røpe at tittelens uttrykk henspiller på Lindas nesten seksuelle glede ved smaken av nysnø, nå - som vi må venne oss til tanken på at den snart laver ned.

 
        
            (Foto: 1996-98 AccuSoft Inc., All right)

  Foto: 1996-98 AccuSoft Inc., All right

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå