Foto: Photo credit: Zade Rosenthal

46 år gamle J.J. Abrams er Hollywoods nye gullgutt. Etter å ha slått seg opp i tv, med blant annet Emmy-pris for «Lost», har hans tre første kinofilmer gjort ham til mannen mange ser som en naturlig arvtaker til Steven Spielberg. Fra «Mission Impossible III» (2006) til «Super 8» (2011) har han kombinert bred, spektakulær storfilm med varm filmglede og sans for det eventyrlige i stort format.

I 2009 blåste han nytt og overraskende godt liv i Star Trek-konseptet, 30 år etter den første filmen tok kult-tv-serien ut i rommet. Den massive suksessen til 2009s «Star Trek» gjorde at han har blitt en del av «Star Wars»-industrien også. George Lucas har hyret Abrams til å regissere neste Star Wars-film, med forventet premiere i 2015.

«Star Trek Into Darkness 3D» er første kinofilm hvor Abrams møter seg selv i døra, uten overraskelsesmoment eller fordelen av å pusse opp serier eller konsept preget av slitasje. Mye av det som gjorde 2009-filmen til en morsom, underholdende prequel er på plass her også. Det gjelder særlig Zacharay Quinto som Spock. I figur og spill er han den store beholdningen til «Into Darkness».

God bruk av Spocks spesielle karaktertrekk i forhold til Kaptein Kirk gjør «Into The Darkness» til en film om vennskap, under den buldrende og maskinmessige overflaten, forsterket av Michael Giacchinos musikk. Som action i rommet er «Into The Darkness» mer «Star Wars» enn forventet. 3D-grepet funker marginalt bedre enn i «Iron Man 3». Actionmessig står ikke denne tilbake for den, men historie og bifigurer gjør at «Star Trek»-oppfølgeren i større grad framstår som en mekanisk, kalkulert franchise-film, mer som industri enn film.

Det starter heftig med Enterprise på oppdrag på bebodd vulkansk planet. I action, scenografi og energi er filmens første tolv minutter bedre enn de neste to timene. Flere av scenene mellom menneskene og alle med Karl Urban har noe flatt og corny ved seg i spill og stil, som om de var fra en billig tv-serie snarere enn fra moderne storfilm. Det er mulig det er ment som lek med klisjeer og et nikk til tv-serien, men det gjør filmen frustrerende ujevn.

Mens Christopher Nolan lyktes godt i å gi Batman-universet en stadig mørkere tone, virker Abrams forsøk på noe av det samme for lett og anstrengt. I likhet med fjorårets «The Dark Knight Rises» og den andre store popcornfilmen så langt i sommer, «Iron Man 3», har denne franchisen hentet britisk toppskuespiller som skurk. Benedict Cumberbatch viser at han kan være slem også, men rollen matcher ikke Ben Kingsleys gode figur i «Iron Man 3».

En treer låter kanskje strengt for en film som er av de bedre av de ca. tolv som er laget fra «Star Trek»-universet. Som mer av Kirk og Spock, med briter som skurker og moromenn, en russer og en asiat for ekstra appell i viktige marked og dattera til Marcus som et forsøk på en interessant kvinnefigur, framstår «Star Trek Into The Darkness» som en i overkant kalkulert oppfølger. Selv i 3D blir dette for flatt.