Selv om han nok en gang har fått med vennen Ryan Gosling i hovedrollen, skal ikke Nicolas Winding Refn beskyldes for å surfe på suksessen til hiten «Drive». I stedet går han tilbake til den kompromissløse utforskingen av eksistensiell smerte, som han var innom i den tause vikingfilmen «Valhalla Rising».
Gosling har nesten ikke replikker, der han som dopgangster er vitne til død og fordelvelse rundt seg og sine i Bangkok. Hans bror blir drept som hevn for å ha voldtatt og drept en 16-årig jente. Kristin Scott Thomas er dominerende mor, som kommer over for å se til at de som drepte sønnen hennes må dø.
Handlingen låter actionmettet og filmen har en rekke spektakulære voldsscener, men er langsom, mørk i stil. Nesten parodiske replikker og en underlig blanding av høyt og lavt, ødipuskompleks og karaoke, i mørke kroker og gater i Thailand, gjør «Only God Forgives» til en irriterende jævel av en film.
Derfor buet mange i Cannes i går. På den andre siden har filmen en renskåren visuell stil, et blikk og et lydbilde, som gjør «Only God Forgives» til filmfortelling på et nivå filmer flest ikke er i nærheten av. Fargene, stemningen musikken til Cliff Martinez og den fatale spiralen av hevn og morskompleks som filmen stikker kniven i, gjør at den bærer sine arr som medaljer, på godt, vondt og utfordrende. Det er vanskelig, og kanskje ikke særlig sunt å like Winding Refns eksistensielle blodbad. Som Lars von Triers «Antichrist» røsker han tak i ubehag og forfall, om på annen, kjøligere, mer stilisert måte. «Only God Forgives» er en film det er lett å mislike. Dermed er det sannsynligvis også lett å overse den styggvakre filmatiske kraften den er fortalt med.
