Litt rusten detektivhelt

FILM: Ved overgangen til spillefilm blir tv-helten «Gråtass» litt treg, men for ungene er traktoren tøff.

Saken oppdateres.

På kino er Gråtass en nykommer, men den trofaste gamle traktorsliteren har for lengst fått nytt liv gjennom både bøker, musikk, teater og spesielt Barne-TV. Det merkes når regidebutanten flytter «hovedpersonen» over til spillefilm; han kan rolig stole på at både traktoren og noen av personene er godt kjent av et stort, meget ungt publikum.

Litt skuffende er det at man ikke har satset noe mer på originalitet, for spillefilmen (1 t. 20 min.) krever en annen rytme og oppbygging for å holde interessen hele veien. Nå flyter man langt på sjarm, og utnyttelsen av Ferguson-veteranen Gråtass er en kjempeidé, men han virker litt treg og rusten i filmen.

For det første er historien ganske tynn og fortelles altfor omstendelig. Det er Goggen som arver en bondegård og flytter dit sammen med Gamlefar og Grynet. Og Gråtass selvsagt. Traktoren er vel den som aller best liker disse omgivelsene, og han får en viktig funksjon etter hvert som arbeidet på gården blir slitsomt for de andre. De opplever dessuten at noen skumle naboer som driver bilopphuggeri i nærheten, gjør livet surt for de nye gårdbrukerne. For ikke å snakke om knallharde Helga Hoggerud, som satser på brusfabrikk. . .

Spenningen i historien ligger i tipsene om at det finnes en verdifull vannkilde på gården. Gjett hvem som til slutt finner den?

Gråtass er en maskin med menneskelige trekk; han har et våkent blikk på alt som foregår på gården, og sannelig er han ikke i stand til å kjøre rundt litt på egen hånd. En original filmhelt - man han burde nok trimmes litt. Og de sentrale skikkelsene rundt ham blir litt ubehjelpelige i filmsammenheng. Den som får mest ut av sin rolle, er Dag Vågsås, som bruker litt av stumfilmteknikken for karakterisere klossmajoren Hieronemus Hoggerud.

 
På forsiden nå