Debutdrama med alvor og nerve

FILM: «Uno» - velstrukturert, spennende vennskapskonflikt med utmerket skuespiller- innsats.

Saken oppdateres.

Når skuespilleren Aksel Hennie debuterer i «rollene» som manusforfatter og regissør, tyder det på at han virkelig har noe på hjertet. Så er da også resultatet en medrivende og spennende film, formidlet ikke minst gjennom Hennies egen utforming av hovedfiguren David. Her er det full innlevelse, sterk identifikasjon med rollen uten at det virker som overdreven selveksponering fra den fysisk virtuose skuespilleren.

Filmens heftige rytme er et utmerket grep for å trekke tilskueren inn i pulserende og svært troverdig storbymiljø (Oslo) - særlig slik det eksisterer bak fasadene. Her er mørke bakgårder, smale gater og trange boliger fanget inn av uvørent bevegelig kamera (foto/co-regissør John Andreas Andersen), som elegant kjører lange strekk i sugende forfølgelsesscener.

Som motvekt mot dette røffe og actionpregede har Hennie & Co. valgt en stram oppbygging med historien delt inn i syv kapitler, som får avstand bl.a. gjennom ulike fargetoner. Dette opplegget hentes fra kortspillet Uno, som brukes uanstrengt symbolsk i skildringen av de mest skjebnesvangre døgn i Davids liv.

Den unge mannen har ikke funnet seg helt til rette på egen hånd i tilværelsen; 25-åringen bor fremdeles hjemme i en tung og vanskelig familiesituasjon med en dødssyk far, en bror som har Downs syndrom og ikke kan klare seg på egen hånd, og en utslitt, resignert mor. David søker tilflukt på et treningsstudio, hvor han får avreagert og har utviklet et skjørt vennskap med Morten (Nicolai Cleve Broch). Men David kommer i klemme fordi han i en krisesituasjon røper studioeiernes tilknytning til voldskriminell virksomhet i hovedstadens innvandrermiljø.

Her er filmens hovedperson klemt opp mot veggen, føler ingen støtte fra noe hold, han ser rett og slett ingen utvei. Nettopp denne ensomheten har han alltid fryktet, og nå ser han også hvor umulig det er kvitte seg med kortene for å kunne begynne på nytt. Den intense formidlingen av indre konflikter er rett og slett imponerende; vi fornemmer hva som foregår i Davids hode, og det spontane samspillet Hennie/Cleve Broch forsterker de emosjonelle uttrykk.

Sidegrener av handlingen føyes inn i helhetsbildet uten å bli påheng, men de bidrar nok til at filmen i enkelte sekvenser hadde hatt godt av hardere klipping. David og den funksjonshemmede lillebroren (Espen Juul Kristiansen) har en rørende kontakt, og moren spilles av Liv Bernhoft Osa med en så velbegrunnet resignasjon at en nesten kan se nervetrådene som tross alt gir henne krefter til å holde ut. Bjørn Flobergs durkdrevne portrett av en skruppelløs utnytter er både skremmende og treffende.

Selv om Aksel Hennie viser sterke takter som regissør, er det likevel hans skuespillerinnsats som gir «Uno» driv og retning. Men her glir nok «rollene» noe over i hverandre ettersom Hennie i sin sentrale posisjon også har mye av æren for et helhjertet teamarbeid.

Aksel Hennie viser muskler - både som regissør og skuespiller i «UNO». 

Aksel Hennie viser muskler - både som regissør og skuespiller i «UNO». 

På forsiden nå