Prisen for popen

Stjernespekket og fengende, men litt for lett showbizmusikal om suksessen og dens pris i amerikansk 60-tallspop.

Jennifer Hudsons filmatiske gjennombruddsprestasjon og Eddie Murphy i hans beste dramatiske rolle på film så langt, er de beste grunnene for å se «Dreamgirls». Etter flere Golden Globe-priser og et par Oscar-statuetter også, er det litt skuffende å møte årets store amerikanske showbizfilm.

«Dreamgirls» plasserer seg et sted imellom nyere amerikanske popbiografier som «Walk The Line» og «Ray» og mer tradisjonelle showbizmusikaler som «Chicago», hvor regissøren her, Bill Condon skrev manuset. Det spesielle med denne filmen er at den er modellert etter historien om The Supremes og Motown. Gjennom ny musikk og andre navn framstår den som en pastisj av og en leken kommentar til 60-tallsfenomenene.

Toppfolk i samtlige roller løfter filmen. Eddie Murphys innsats som soulsangeren James «Thunder» Early(en slags blanding av Wilson Pickett og Marvin Gaye) gir filmen en røff nerve som trengs i alt glitteret og stasen. Jamie Foxx ble ikke en bedre skuespiller av å vinne Oscar, men gjør grei jobb som den fargede plateselskapsgründeren som har en beinhard strategi for å nå det hvite markedet.

«Dreamgirls» er ikke bare en film om drømmen om suksess. Det er like mye en film om prisen for suksess og hva suksess gjør med dem som lykkes og de som ikke gjør det. Sånn sett er det en fryd å se Jennifer Hudson ta scenen og lerretet, slik at når Fox sier: «Stemmen din er for spesiell. Vi trenger et lettere sound», så får Beyonce den tvilsomme æren å skulle spille hovedrollen i et drama hvor det er den forsmådde som stråler og tar oppmerksomheten.

Sangen og dansen er selvfølgelig på høyt nivå, men det er ikke til å komme bort fra at det blir noe andrerangs over spesialskrevet musikk som prøver å sole seg i den samme glansen som den «ekte» Motown-popen. Filmen leker så godt med stil, design og kostymer at det blir noe litt halvveis over at musikken er mindre historisk enn historien den forteller.

«Dreamgirls» er et proft show, men filmen har verken den dramatiske eller musikalske kraften til «Ray» og «Walk The Line». Som lekent, musikalsk portrett av en bemerkelsesverdig epoke i amerikansk populærmusikk har den mye for seg, men den blir for lett og tynn til at den helt kommer i mål. Enkeltprestasjonene er bedre enn helheten, men på sitt beste har filmen en eneri og en stil av typen man nesten bare finner i gode amerikanske musikaler.