Flukt i mørkt landskap

Beksvart skildring av komplisert moralkonflikt forsterket av krigens bakgrunnsteppe.


Filmen «Blodsbånd» introduseres med et motto hvor det bl.a. heter at «livet blir ikke alltid slik man planlegger». Etter hvert melder spørsmålet seg: Er filmen blitt slik den var planlagt?

I følge regissør Marius Holsts egne utsagn er dette først og fremst et relasjonsdrama og i mindre grad en flyktningehistorie. Men etter innledningssekvensen om unge kosovoalbaneren Mirush (15) og hans opplevelser i det krigsherjede hjemlandet, blir i alle fall jeg sterkt opptatt nettopp av denne bakgrunnen, hvor en mulig forklaring på hans oppførsel senere kanskje kunne finnes.

 

I Mirush familie savnes farsskikkelsen Bekim, som for mange år siden forlot kone og to sønner for å søke lykken i Norge. De andre er etterlatt til fattigdom og fornedrelse med stadig mindre håp om livstegn fra nord. Guttens dramatiske flukt er riktignok bare skjematisk skildret, men hans målbevisste anstrengelser fører ham til målet i et mørkt landskap. Der møter han en situasjon han ikke kan takle, - en far som har greid å fortrenge det meste, og som nå er i ferd med å stifte ny familie.

 

Opplegget gir utgangspunkt for mange mulige historier, og «Blodsbånd» trenger med alvor og knallhard realisme inn i et dystert og brutalt miljø som ikke tåler dagens lys og som absolutt ikke skjønnmales her. Mirush lar seg ikke avvise, - han spiller bokstavelig talt med. Utrolig nok er den lille tassen i stand til å skuffe inn penger på basket-banen, men det er bare spørsmål om tid før han selv vil sitte i garnet.

 

Hvis man øyner et håp, forsterkes det i alle fall ikke i bildene, som domineres av mørke toner - selv i skildringen av badeliv på solblanke formiddagen.

De famlende forsøk - fra begge sider - på å gjenopprette tilliten mellom far og sønn utspiller seg i både gåtefull, gripende og gode scener. Mirush-skikkelsen får i unge Nazif Muarremis spill en uforutsigelig og mystisk karakter; han virker urovekkende og overrumplende. I det hele tatt er skuespillerinnsatsen prima og dermed årsaken til at den moralske konflikten, knyttet til svik og unnfallenhet, blir intenst belyst. Noen ganger sitter utspillene som kniver i hjertet; andre ganger bruker Holst storslegga og glemmer at vi kan lese skriften på veggen, selv om den ikke hamres ut med gigantbokstaver.