Bølgen av biografifilmer ruller så massivt for tida, at banebrytende amerikanere knapt rekker dø, før filmen om deres liv og gjerning rulles ut på stort lerret. Mange ristet på hodet da det ble klart at den tidligere modellen og ex-typen til Demi Moore, Ashton Kutcher, skulle spille Steve Jobs, Apple-gründeren som revolusjonerte vår digitale hverdag og døde i 2011, bare 56 år gammel.
Ashton Kutcher er noe av det beste ved «Jobs», selv om han leverer en dyktig imitasjon mer enn en sterk tolkning av mannen og myten. Filmen til Joshua Michael Strern er mest opptatt av mytene, og lar sentrale scener i Jobs forretningsliv passere revy til ladet musikk og påtrengende tidskoloritt til et springende karakterportrett med vekst og fall både på det teknologiske og det personlige plan.
Sammenlignet med David Finchers «The Social Network» (2010) om Facebook-gründer Mark Zuckerberg, er «Jobs» en andrerangs film. Fortalt som en tv-variant av 60- og 70-tallets «Historien om»-bøker, tilsatt et kritisk blikk på Jobs behandling av kvinner, kolleger og gamle venner. Filmen stamper gjennom Jobs karriere, med lansering av Ipoden som interessant anslag. Dessverre blir filmen aldri så mye mer enn et interessant anslag og nok en historie om en hensynsløs manns ferd mot verdensherredømme.
