Høyt spill med Ocean-banden

Kvalitetstøv med mesterlag i selvnytende og selvironisk samspill i leken Soderbergh-regi.

Saken oppdateres.

Oceans-filmene er et overskuddsfenomen, et resultat av kyndig lek med mediet, alt laget med et smil på lur. Denne gangen svinger det mellom nostalgi, søt hevn og - som alltid - et prestisjefylt kuppforsøk. Etter to påsyn kan det meldes om et imponerende detaljdryss som liver opp i en litt (for) poserende stil, ingen latterhikst, ingen nervepirrende spenning, men underholdende hele veien.

 

Etter to foregående filmer kan Soderbergh & co. satse på den hårreisende rulett-kombinasjonen 11, 12 og 13 uten å måtte presentere bandemedlemmene. Det eksisterer visst ingen ulykkestall i denne sjangeren, for det meste går som smurt. De tre sentrale luksusskurkene gir igjen George Clooney, Brad Pitt og Matt Damon muligheter til å spille elegant krimkomedie - selvopptatt og selvironisk.

 

Det er Damons Linus Caldwell som får de største utfordringer, som blir turnert i suveren forkledning i samspillet med en nykommer i denne sammenheng: Ellen Barkin. Hennes Abigail er glitrende utført og gir det kyniske pengespillet en undertone av erotisk komedie.

 

Selvsagt er det penger det dreier seg om; dette er Las Vegas med skurker og spillere og lykkejegere. Og enda en nykommer - hotellmagnaten Willie Bank, som snart skal åpne nytt etablissement - The Bank. Her parodierer Al Pacino - på litt spinkelt manusgrunnlag - tidens nyrike helter etter noter i samspill med bl.a. nevnte Abigail, hun er hans høyre hånd i arbeidet med The Bank.

Nå har Mr. Bank gjort den tabben underveis at han har rundlurt Ocean-veteran Reuben (Elliott Gould), og lenket ham til sykesenga. Dermed mobiliseres alle de gode hjelperne. De legger en intrikat hevnplan, uansett om den kan gjennomføres, er forberedelsene et fabelaktig stykke (film)arbeid. I Soderberghs regi er det tekniske artisteriet og sammensetningen av elementene en ren nytelse. Så får det heller være at ikke alle replikkene funkler som diamanter i Las Vegas, byen som (selv om det meste er studioopptak) spiller en av hovedrollene her.

 

Og sidesporene er mange - til den meksikanske grensen, til Europa, til good, old Sinatra-days og ikke minst til dagens Oprah-kult i filmens morsomste scener. Det meste er uanstrengt og kanskje noe på rutinekjøret - mens rollelisten er den beste garanti mot kjedsomhet.

 
 
På forsiden nå