En ny, spansk stumfilmversjon av «Snehvit og de syv dverger» hvor Snehvit blir tyrefekter, for å ta opp arven etter faren, låter for spesielt til å være sant eller godt. Et drøyt år etter at «The Artist» fikk fem Oscar-priser og viste at kjærlighet til og hyllest av gammeldags stumfilm kan funke på kino i vår tid også, er «Snøhvit fra Andalucia» enda et eksempel på det samme.
Filmen ble i Norge først vist under Kosmorama, og har siden da blitt nominert til europeisk filmpris for beste film og beste regi. Regissør Pablo Berger fortjener både ære og publikum for en stumfilm som er en hyllest til stumfilm og på forbløffende vis får fram formatets sjarm og kvaliteter. De første minuttene virker det uvant å møte en bildefortelling uten annen lyd enn musikk. Spill, regi og filmfortelling gjør at historien og bildene etter hvert lever sitt eget liv.
Resultatet er en leken andalusisk parallell til «The Artist» eller kanadiske Guy Maddins nye kjærlighetserklæringer til klassisk stumfilm. «Snøhvit fra Andalucia» blir en fascinerende hyllest til film, eventyr og spansk kultur. Eventyr om tyrefekting låter politisk ukorrekt i dag, men handlingen strekker seg til 1929 og selv okser med djevelske navn skildres med respekt i dette uforlignelige ny-gammeldagse eventyret av en filmopplevelse.