Ballade om en tynn mann

FILM: En musikalsk komedie mer bitter enn søt, om en visesanger og en katt i New York i 1961. Coen-brødrenes «Inside Llewyn Davis» både låter og ser fortreffelig ut.

Saken oppdateres.

Film om og fra musikkbransjen havner gjerne i en av disse kategoriene: Biografiske drama om kjente artister, som «Walk The Line», «Ray» eller «Monica Z». Filmer med populære, kjente artister og deres musikk, som «Purple Rain» med Prince eller «A Hard Day's Night» med Beatles. Dokumentarfilm om populære artister, fra U2 til Justin Bieber. Eller filmer fra epoker og miljø som innbyr til humor eller musikalsk hyllest, som «This Is Spinal Tap» eller «Almost Famous».

Coen-brødrenes siste film ligner ikke på noe av dette. En film om en fiktiv trubadur fra visemiljøet i New York, i tiden rett før Bob Dylan slo gjennom. I den spesielle filmkatalogen til Coen-brødrene, er «Inside Llewyn Davis» en merkelig plante. Den gjør kanskje litt av det samme for tidlig 60-talls folkmusikk som deres «O Brother Where Art Thou» (2000) gjorde for bluegrass. Som filmfortelling er historien mindre innsmigrende, langt beskere.

Ethan & Joel Coen sa ved urpremieren i Cannes at historien er inspirert av en scene i selvbiografien til Dave Van Ronk, «The Mayor Of MacDougal Street», hvor trubaduren ble slått ned utenfor en klubb i Greenwich Village. Hvorfor ble visesangeren slått ned, er spørsmålet som danner en elegant sirkel rundt «Inside Llewyn Davis». Tilsett levende bilder og typer som ser som snytt ut av omslaget på Bob Dylans «The Freewhelin'» og musikk fra samme epoke – og noe av summen blir denne filmen.

Van Ronk ga i 1969 ut samleplata «Inside Dave van Ronk», men «Inside Llewyn Davis» er ikke en film om ham. Det er en film om en kunstner som sliter, ulykkelig uvitende om at han er en slags fortropp til en kulturell revolusjon. 33-årige Oscar Isaac skinner med sår intensitet, i hovedrollen, som en ganske usympatisk ung mann, en kompleks, selvsentrert trubadur som sliter med å få noe som helst til å peke framover eller oppover.

Fordi hovedpersonen er bedre med gitar og sangstemme enn med mennesker eller karriere, blir «Inside Llewyn Davis» enda en Coen-film om menn som feiler. Musikken blir en egen karakter i filmen, med en prestasjon som burde gitt Oscar-nominasjon til Isaac, fint supplert med Carey Mulligan og Justin Timberlake i biroller. T-Bone Burnett som musikalsk regissør gjør at filmen låter omtrent like bra som den ser ut.

Skildringen av miljøet Bob Dylan sprang ut fra er gjort med kjærlighet, vidd og utsøkt typetegning i biroller, fra John Goodmans Dr. John-lignende skikkelse til F.Murray Abraham som manager. Som historiefortelling er «Inside Llewyn Davis» ganske radikal, med en handlingskurve på helt andre frekvenser enn filmer flest. Utsøkt bruk av en katt som en slags gjennomgangsfigur ved siden av hovedpersonen gir filmen en letthet som kler et ganske mørkt drama om hvor nådeløs og liten forskjellen kan være mellom å være rett person på rett sted til rett tid og det å nesten være det.

På forsiden nå