Når rottene overtar

Smakfull, sjarmerende familiefilm om ei rotte som hever det gastronomiske nivået på en topprestaurant i Paris.

Saken oppdateres.

Animasjonsfilm seirer på alle fronter på kino for tida, og her er en av de beste amerikanske utgavene av begrepet «familiefilm» på ei stund. Ryktene har løpt i forkjøpet på Brad Birds nye film, og den skuffer ikke, selv om den varmer og underholder mer som fortelling enn som nyvinning når det gjelder animasjonsfilm. Regissør og manusforfatter Brad Bird framstår som det beste kortet til Disney-Pixar for tida.

 

Han fikk fortjent Oscar for «De utrolige»(2004), en av de beste animerte familiefilmene det siste tiåret. Totalt sett er ikke «Rottatouille» helt oppe på det nivået. Så er den også helt annerledes, i stil og uttrykk. Dristigheten her gjelder mest ramme og tema. Det er tøft gjort å lage en så bred film for små og store, hvor helten er ei rotte som drømmer om å få slippe til på kjøkkenet. Ikke for å stjele, men for å lage mat i toppklassen.

 

For det første er «Rottatouille» en av de bedre matfilmene som er laget, og en fin introduksjon til fransk matkultur. I motsetning til de fleste av sine slektninger, er rotta Remy velsignet med en helt spesiell smakssans. Hans ferd inn på en stjernerestaurant i Paris, hvor han blir den lille, usynlige dirigenten til en i utgangspunktet håpløs kokk, er en fornøyelig skildring av restaurantliv. Både rotta, kokkene, maten og ikke minst restaurantanmelder Anton Ego får godt liv, også i den solide norske versjonen.

 

Det er godt og fortjenstfullt nok å lage en morsom, spennende og medrivende familiefilm om matkultur i disse tider. Dette er sannsynligvis den første amerikanske familiefilmen som kan tenkes å gi smårollinger lyst til å smake kalvebrissel. Som de beste Pixar-filmene peker imidlertid også denne ut over seg selv. Dypest sett er «Rottatouille» en film om å bli akseptert for hva man kan og hva man gjør, og ikke for hvordan folk tror man er. Sånn sett blir rotta på kjøkkenet et sterkt, men krevende bilde på hvor langt en familiefilm kan gå når det gjelder å få publikum til å leve seg inn figurene.

 

Bortsett fra en heftig actionscene i starten, utspiller det meste av filmen seg på kjøkkenet. Det gir data-animasjon i en annen ramme enn i filmer som «Shrek« og «Simpsons». Rottas forsøk på å fjernstyre den klossete kokken Linguini er et klassisk grep, et slags matens svar på Cyrano De Bergerac. Artig tenkt og gjort, men litt overdrevent brukt og kjemien mellom rotta og kokken er ikke helt forløst. Skildringen av maten og livet på kjøkkenet er bedre gjennomført, med lidenskapelig matfilosofi og kjærlighet til god mat i bunnen. Det gjør «Rottatouille» til en utmerket familiefilm, egnet til å skape forventninger til de nærmeste måltidene, både for små og store.

 



.



 
På forsiden nå