Vikar i særklasse

Grøsserkloning med brister reddes spesielt av Paprika Steens suverene spill i tittelrollen.

Saken oppdateres.

«Vikaren» fortelles i eventyrstil, forsøker seg på en mystisk thrillerhistorie og lanseres som familiefilm. Den er med andre ord ikke helt lett å plassere, og det kan jeg tenke meg regissør Ole Bornedal gleder seg over. Han vil vi skal oppleve dette som om vi fikk besøk fra en annen planet; eller kanskje han forsøker på noe annet - som ikke er lett å få tak i.

 

Dristig er det i alle fall å lage en monsterfilm med Paprika Steen i monsterrollen. Selvsagt får man da et praktfullt monster - men blir hun skummel? Selvfølgelig blir hun det. Ulla Harms kommer som vikar i klasse 6 b, og elevenes mareritt er et faktum: En lærer som mobber og latterliggjør dem, for så i det neste øyeblikk å vende seg smilende mot de unges foreldre og overbevise dem om at hun gjør alt riktig. Slike ledere finnes visstnok, og dermed er Bornedals opplegg nokså nærgående.

 

Nå kommer ikke noe av dette overraskende på oss som har sett innledningen på filmen, hvor rammehistorien etter min mening er den svakeste del. Men på grunn av den inviteres publikum til å bære over med litt manglende logikk her og der. Likevel henger det igjen en følelse av at . . . Nei, det får heller være.

 

Filmen er teknisk sett en oppvisning, den leker med klassiske effekter uten å henfalle til overdrivelser. Skuespillerne (også barna) er gode med Paprika Steen i særklasse. Hun har knapt vært mer sprudlende enn her, og da vet jo mange at det grunn god nok til å satse på «Vikaren».

 
På forsiden nå