Gangsterparadiset

Den amerikanske drømmen kan fort snus til et mareritt, og på film er det best på den måten.

Saken oppdateres.

Du har «Gudfaren», «Mafiabrødre» og «Ondt blod i Amerika», du har «Scarface» og du har en rekke filmer som forteller deg om New Yorks nattsvarte gater. Og bare tittelen på Ridley Scotts «American Gangster» sier mye om hvilken divisjon av episke storverk han sikter seg inn mot med denne filmen.

 

Det skal være storslått, stolt og bredt anlagt, som i den køen av klassikere som denne filmen så gjerne vil stille seg langt fram i. Derfor ligner den også på ting du har sett før, både i karaktertyper, i konkrete regigrep, i miljøtegningene fra New York og i avstikkerne til amerikansk Vietnam-krig. Gjenkjennelseseffekten gjør det likevel ikke til en dårlig film. «American Gangster» gir en interessant og underholdende filmopplevelse, selv om den aldri klarer å fusjonere inspirasjonskildene til en pakke som overskygger idealene den streber etter. Den gjør seg imidlertid vel fortjent til en plass på laget.

 

Det er flere grunner til det. Umiddelbart blir man selvsagt slått av de sterke navnene som preger filmplakaten, fra regissør Ridley Scott til toppnavnene Denzel Washington og Russel Crowe i hovedrollene. De gjør, nærmest selvsagt, en solid jobb på hvert sitt hold, som henholdsvis politi og gangster som knapt sneier hverandre før filmen når slutten. Det er imidlertid selve historien og miljøet den utspiller seg i som har mye av æren for oppturen denne gang. «American Gangster» forteller om hvordan en «nobody» i Harlem (Denzel Washington) satser alt og blir en «somebody» på toppen av New Yorks narkotikaindustri, utspilt innenfor et enormt fascinerende tidsbilde fra inngangen til 1970-tallet. Ved å smugle heroin i kistene fra Vietnam, billedlig nok, karer han lynkjapt til seg millioner og makt.

 

Samtidig tar filmen seg tid til å gi kjøtt på mange bifigurers bein. Josh Brolin som gjennomkorrumpert politimann er en av flere som gjør mye ut av små roller. Ikke minst er det strålende karikert med italienske mafiatopper som frykter den nye tid såpass at trekker i engelsk tweed på godset sitt. Hele retropaletten er for så vidt verd billetten alene, selv om man kan få fornemmelsen av å ha sett både miljøet og filmframstillingen før - som når Scott kontrasterer søndagsgudstjenesten lukkede ro med gangerlivets brutale virkelighet nedenfor kirketrappa.

 

Det er en amerikansk drøm som formidles, om enn med negativt fortegn, der den lutfattige hedersmoren blir hentet til et skinnende hvitt palass og der en skjønnhetsdronning venter vår mann ved alteret.

Samtidig pågår imidlertid etterforskningen som sørger for balanse i det moralske regnskapet. Det er ingen glamourisering av gangsteren, dette, men et nyansert bilde av en ekstremt motsetningsfylt mann. Filmen gir heller ingen polarisering av helter og skurker, der den veksler mellom perspektivene og speiler hvordan like deler rett og galt kan foregå på begge sider av loven.

 

Sterkest nerve er det når sidene kolliderer og filmens to hovedpersoner omsider møtes til et stille klimaks. Fram mot dette er det mye å glede seg over i en jevnt tikkende film som omfavner mye uten å bli overlesset. At man ikke helt kjenner jubelen nå taket, handler også litt om hvilket selskap filmen skriver seg inn i. Likevel er det så godt skrudd sammen om en så god historie at den burde være for god til å være sann. Men det er den faktisk, i større eller mindre grad, med to høyst nålevende personer som førstehåndskilder.

 
På forsiden nå