Litt i det stille, og sedvanlig beskjedent, har Anders Jektvik vokst seg ordentlig stor. Såpass fort, såpass i det stille har det skjedd, at han virker litt overveldet selv også – der han er satt til å formidle sine sanger for nesten 1200 mennesker på en av landsdelens aller største scener.
Å overføre til dels dirrende intime sanger, der vi er vant til å høre hvert inn- og utpust, til en så stor og potensielt upersonlig ramme, krever sin artist. Det hjelper å ha årelang erfaring som trubadur som ballast, erfaring i å møte alskens publikum ansikt til ansikt og måtte takle de fleste tenkelige reaksjoner. Ikke for det, selvsagt er folk i Olavshallen høflig tilbakeholdne, bortsett fra en og annen plystrende kvinnelig fan. Og Jektvik kvitterer med sin sedvanlige og eiendommelige blanding av sjarm, sjenanse og nonchalanse. Bittelitt preget av anledningen, men absolutt med sine glimt (som når han introduserer «No som ailt e bra» med å spørre «e det nå krangling i salen?»)
- Jo likar det går på Facebook, dess verre går det i heimen.
Som konserttittelen antyder, stiller ikke Jektvik bare med sin vanlige kvartett, han er ytterligere forsterket med Siri Størseth på kor og Trond Helge Johnsen på gitar – samt strykerne Øyvind Smidt (fiolin), Bergmund Skaslien (bratsj) og Øyvind Engen (cello). Riktignok en forsiktig ekspansjon, strykerne deltar ikke på mer enn rundt halvparten av sangene og ypper ikke til revolusjon når de er med, men det er likevel et grep som framstår mer logisk jo mer jeg tenker på det.
Gammelmodig visefred
For er ikke Anders Jektvik i ferd med å gjennomgå en slags sakte metamorfose, der de trygge, trivelige og folkinspirerte visene er i ferd med å bli erstattet av noe litt mer sofistikert? Andrealbumet «No som ailt e bra» fra tidligere i år tydet på det, høydepunktene derfra peker mer mot Leonard Cohen enn mot puben og julebordet. En vektlegging av det mystiske og sensuelle, i hypnotiske sanger der Størseths kjølige koring fungerer som kledelig kontrastvæske – og der vi som hos Cohen graviterer mot stemmen, Jektviks dype bass kan smelte den mest standhaftige isfront.
Nummer to i «Norske talenter»
En flott ny låt om tilgivelse kalt «Sei det igjen», framstår som den musikalsk mest ambisiøse Jektvik har laget. Et personlig ønske er at det er låter som denne som får definere karrieren hans på sikt, og ikke løsslupne artigsanger som «Rampa (Cola'n her)» og «Lutfeskaften». Ikke et vondt ord om dem, Jektviks univers har ikke vondt av lysglimt, men de bør få forbli kuriosa i en karriere bygd på mer substans. Vi ser den samme positive utviklingen om vi sammenligner to sanger der Jektvik viser sitt engasjement og hjerte for gatefolket: «Siste hoildeplass» framstår som mer elegant, mer tilbakeholden men desto vondere og mer effektiv – enn den eldre låten «Gateliv», som er velmenende, men skjemmes av overtydelighet.
Anders karikerer Åge
Det faste bandet (Ole Jonas Storli på tangenter, Jon Krogstad på bass og Thomas Brodahl på trommer) har definitivt også musikalske muskler til å ta det hele et hakk opp, mens Jektviks gitarspill er en litt undervurdert egenskap – Han er allsidig og god, til dels meget god, også her (selv om det å avslutte gitarsoloene skikkelig ikke er hans sterkeste side).
Konserten har en stemnings- og tempomessig oppadgående kurve, og ender opp som noe ganske annet enn den startet som. De fleste låtene fra de to platene får luftet seg i løpet av en time og tre kvarter, det avslører at materialet fortsatt ikke holder til å utgjøre en konsert helt uten dødpunkter. Det ideelle rommet for Jektvik anno 2014 er ikke lenger puben, heldigvis er han heller ikke ferdig kulturhusformatert. Men i mangel på forsofne salonger får Olavshallen duge, og mot slutten kommer konsert- og trubadurrutinen til uttrykk i en serie mer showpregede og fandenivoldske låter som løfter publikum.
Det fungerer, jeg skjønner tankegangen og dramaturgien. Det er likevel ikke sånn jeg foretrekker Anders Jektvik, for min del er høydepunktene unnagjort midtveis – etter at nervøsiteten og respekten for salen hadde sluppet taket, men før konserten peilet seg inn i retning baren.
Anmeldt av VEGARD ENLID