Idet klangen fra filmene på årets Kosmorama-festival ennå synger i ørene, går vi tilbake til 1930 og lytter til publikums dom over den nye oppfinnelsen, lydfilmen.

Alle sakene i jubileumsserien er samlet her

Adresseavisen hadde ved inngangen til det nye året nettopp varslet om at det ville bli en «rik sesong med mange tale- og lydfilms». En skulle tro at alle kinointeresserte jublet over det, men så enkelt var det ikke. Reaksjonene på nyvinningen var såpass forskjellige at avisen satte i gang en «folkeavstemning» om saken.

By nummer 2

Den første lydfilmen i Norge ble vist i Oslo i begynnelsen av september 1929. Like etter vedtok formannskapet i Trondheim med tolv mot seks stemmer å gå til innkjøp av lydfilmutstyr til Verdensteatret, samt til Rosendal som denne høsten ble overtatt av kommunen. Bestyrer Solberg ved de kommunale kinematografer reiste umiddelbart til Oslo for å velge ut den første lydfilmen og kom tilbake med «The Singing Fool». Filmen, med Al Jolson og Sonny Boy, hadde Trondheims-premiere på Verdensteatret fredag 18. oktober 1930. Trondheim ble dermed den andre byen i Norge som kunne tilby film med tale og sang.

Adresseavisen betegnet den første «tonefilm-fremvisning» som en «virkelig begivenhet, en uklanderlig suksess». Under en forfilm med tenoren Gigli satt publikum i forundring over hvordan sangen var synkron med sangerens leppebevegelser, skrev Adresseavisens journalist, signaturen «Pimpernel» (Olav J. Simonnæs). Han innrømmet at han kom med «mikroskopiske forventninger» til begivenheten, men slo fast at de ble «overtruffet». Noen innvendinger hadde han riktignok til lydgjengivelsen. Det var som om de «optredende snakket til en metallvegg,» fortalte han.

Påtvunget lyd

Etter hvert kom det frem kritikk av forskjellig slag mot lydfilmen, bl.a. i avisens leserspalte «Publikums røst». «Den stumme kunst er blitt støyende,» het det i et av innleggene. Også i avisens redaksjon var meningene delte. Signaturen «Tasse» følte at lydfilmen var «påduttet» byen på en lignende måte som det forhatte Nidaros, byens offisielle navn dette året. En gruppe som var spesielt misfornøyd var naturlig nok kinomusikerne, som snart måtte melde seg arbeidsledige (saken fortsetter under tidslinjen nedenfor).

Avisens «folkeavstemning» fikk stor oppslutning. I alt leverte 480 personer inn svarkupongen i løpet av noen få dager i januar, før resultatet ble presentert i et større og noe oppsiktsvekkende oppslag. Stumfilmtilhengerne var nemlig dobbelt så mange som «lydfilmbeundrerne», 322 mot 158 i tallet. Noen hadde understreket sin mening med å skrive «Fy!» etter «lydfilm», andre hadde begrunnet sin mening, med fraværet av et godt orkester som det viktigste ankepunkt mot filmene som kom fiks ferdig lyd.

Gjenfylling av elveløpet, jernbane over Bakklandet og fabrikker langs fjorden. Dette var noe av fremtidens Trondheim i 1945.

Penger til billetter

Opptellingskorpset i redaksjonen la for øvrig merke til at landsfolk stort sett var positivt innstilt til lydfilmen – kanskje fordi de ennå ikke hadde vært på en lydfilm, kommenterte «Tasse». Et annet særtrekk ved avstemningen var at det var påfallende stor stumfilmstøtte fra området Hans Hagerups gate/Museumsplass. En liten aksjon blant byens kinomusikere var antydet som en mulig årsak til det fenomenet.

Omtrent like mange damer som herrer hadde avlagt sin stemme, men det var en ren dametrio som stakk av med de tre oppsatte premiene, Lillemor Bragstad, Sigrid Riiber og Dyveke Rygh, som ble belønnet med hhv. 15, 10, og 5 kroner. Avisens stadig like partiske medarbeider «Tasse» anbefalte dem å bruke pengene på stumfilmbilletter.

«For første gang får man høre Dolores del Rio synge,» het det i kinoannonsene vinteren 1930. Greta Garbo ble ennå bare vist i stum versjon.
Svarkupongen i Adresseavisens undersøkelse om hva publikum likte best, stumfilm eller lydfilm.