Hva er det beste albumet til DumDum Boys? Jeg vet knapt noen artist der det er vanskeligere å velge.

Visst kan det svinge, mellom Hunky Dory og Ziggy Stardust, Rubber Soul og Revolver, Beggars Banquet og Exile On Main Street, Astral Weeks og Moondance, Suser av gårde og

Hjernen er alene, 365 fri og Hjertemedisin, After The Goldrush og On The Beach, What's Going On og Here My Dear, Demon Box og Timothy's Monster, Highway 61 Revisited og Blood On The Tracks. For å ta noen (nesten) tilfeldige eksempler.

Men det er fordi store artister gjerne har gitt ut mange virkelig store album, som er ganske forskjellige og hvilket du foretrekker er avhengig av humør, anledning og livssituasjon.

I DumDum Boys' tilfelle er problemet at de ikke har et enkelt album der de topper seg selv. Alle album har strålende høydepunkt, de fleste flere enn ett. Men alle har en eller flere direkte svake låter, og de fleste har mangler med produksjonen - i hvert fall er det ingen album der bandet gjennomført høres så tøffe ut som vi vet at de kan, og samtidig er strålende på låtfronten.

Du har selvsagt «Splitter pine», der de tok det surrealistiske kvantespranget fra Uffa til Momarken. Men jeg vet ikke, den er ganske endimensjonal og de beste låtene er ihjelspilt. I den siste uka har jeg hørt på alle album, blant annet to jeg har regnet som favoritter. Men den friske debut-EP-en «Bapshuari» hadde mistet litt av magien (om ikke energien) og «Ludium» har fortsatt sine store øyeblikk, men samtidig mye surr. Noen som har hørt mye på «Iselin» de siste 20 årene?

Regelen er et par-tre klassiske låter og litt for mye fyllstoff. Kjartan Kristiansen er litt av en låtskriver, men drysser ikke klassikere ut av jakkeermene. Tipper Prepple og Steinar Vikan må true ham med revolver før han leverer, på håret nok til å fylle et album.

Aslak Dørum har bidratt med flotte låter på de senere albumene, og det har absolutt hevet dem – men likevel. Om jeg trues med revolver til å velge favorittalbum, blir det «Pstereo». Det har de beste enkeltlåtene, som delvis er pakket inn i bomull gjennom produksjonen. Men det er ordentlig fint lell.

Valget er selvsagt glimrende timet til at DumDum Boys spiller albumet fra start til mål, nå lørdag, på festivalen som er oppkalt etter dette albumet.

LES OGSÅ kollega Vegard Enlids innsiktsfulle vurdering av Pstereo-albumet

«Pstereo» er også albumet som best binder DumDum-historien sammen. Med Pstereo var det noe som startet, og det var noe som tok slutt.

«Pstereo» er det siste albumet spilt inn i Trondheim, det siste albumet med produsent Roger Valstad, det siste albumet fra deres «uovervinnelige» periode, som innebar rekorden med Spellemannpris i rockkategorien tre år på rad. I flere år hadde alt gått i ett, etter «Pstereo» tok de seg et års pause, enkeltpersonene i bandet tok opp andre «vanlige» sysler, og det begynte å åpenbare seg både personlige problemer og intern friksjon i bandet. Bagateller måtte vike for pur lyst.

Men Pstereo var også det første albumet de spilte inn og lanserte som store nasjonale stjerner; det er det første albumet med keyboardist Atle Karlsen som fullverdig medlem, og det første der Oslo er definert som hjemmebane. Mens «Blodig Alvor» hadde tydelig trondheimstilknytning, er «Pstereo» det mest definerte Oslo-albumet.

Jeg har vært fan av bandet siden de første konsertene med Wannskrækk i 1979-80. Den mest avgjørende perioden var midt på 80-tallet. I frustrasjon over manglende fremgang som Wannskrækk, deres enveis seilas som kostet alt, diskuterte medlemmene strategier. Navneskifte? Skifte språk fra trøndersk til engelsk? Tankegangen var at Norge var for lite for et undergrunnsband som dem. Med et visst publikum i de største byene i Europa, ville de kunne holde det gående.

Det er en tankegang Motorpsycho forfulgte med hell et lite tiår senere, mens Wannskrækks valg var mindre radikalt. De gikk fra trøndersk til normert bokmål, fra punk til normert rock. Uknuselig panserbeat.

Spranget fra Wannskrækk til DumDum Boys var i slekt med Ebba Grøns transformasjon til Imperiet. (Snedig nok ble Kjartan nabo med Imperiet-sjef Thåström i Amsterdam da DumDum tok sitt års pause etter «Pstereo».)

Imperiet var et stort band i Sverige, og med mange fans også i Norge og Danmark. Norske artister har drømt om å etablere seg i Sverige og Danmark. Noen har lyktes litt, men få, om noen, har blitt betydelige artister i nabolandene.

DumDum Boys respons på «Splitter pine» i Norge, overgikk deres villeste fantasier. De hadde hue i sanden og ville hester under hatten, kanskje suksess i Sverige og Danmark ikke var helt urealistisk?

Da de spilte på Roskilde-festivalen i 1989, engasjerte vi i Adressa en anmelder fra Jyllands-Posten, «Ingen dum debut» var overskriften på hennes anmeldelse. Men en konsert i Malmö året etter var ingen stor suksess.

Scandinavian Music Seminar ble arrangert for første (og siste) gang i 1990, og var en slags forløper til Bylarm, men for et felles skandinavisk marked. Bransje og journalister fra tre land møttes til en helg i København for seminarer og konserter. Drømmen var å bidra til å utvikle tre små markeder til ett ganske stort, men seminaret ble mest en bekreftelse på at kultur-forskjellene var store.

Det ble tre klikker. Vi nordmenn var mest opptatt av de norske artistene. Mitt intervju med DumDum Boys i en kinarestaurant ved Gammeltorg ble bokstavelig talt springende (ut og inn av toalettet), tiden rant ut på dass i fin hvit sand og den påfølgende konserten ble ukonsentrert og sikkert den dårligste jeg har sett bandet gjøre. Kanskje var akutt mat-forgiftning den egentlige grunnen til at deres nordiske ambisjon ble skrinlagt?

Intervjuet handlet egentlig om albumet som skulle ut uker etter. Bassist Persi omtalte det som en hemmelig plate, henvist til det nedtonede, ettertenksomme preget på spesielt den Ole Paus-aktige tittellåten.

Men det var ikke mye hemmelig over amfetamindrevne «Metallic hvit», popperlen «Englefjes», blåserne i «Krim», gitarriffet i «En plass i solen».

Helt safe er vi ikke før vi ligger i graven, men tar sjansen på å tippe det bli stas lørdag kveld.

foto
I 2008: Prepple var konge på Pstereofestivalen 2008. Lørdag står han på Pstereo-scenen for fjerde gang i festivalens tiårsjubileum. Foto: Vegard Eggen, Adresseavisen
foto
Foto: Adresseavisen
foto
Ditto. Foto: ©RICHARD SAGEN;Adresseavisen
foto
1. Pstereo (1990) Fra den ettertenksomme tittellåten til bull-doserracerbilen «Metallic hvit» og pophymnen «Englefjes», lett dandert i bomull.
foto
2. Blodig alvor (1988) Fra «Lunch i det grønne» til «En vill en», fra «Idyll» til tittelkuttet. Men kanskje litt for lite møkkete vann?
foto
3. Sus (1996) Fra «10 000 mil» til «Møkkamann», «Texas» til «Bade naken». Og min favoritt, den altfor lite spilte «Frifot». DumDums mest undervurderte album.