- Dette er nært, rått og tett på. Vi er jo nesten på gården hvor alt skjedde, sier regissør Catrine Telle.
Hun er nesten for speldronning å regne i Trøndelag. De to siste årene har hun hatt hånd om Korsvikaspelet, nå står Karolinerspelet for tur og over helga starter hun på Elden i Røros. Eller starter og starter, hun er godt i gang allerede.
- Kan bli trøtt av teater
- Da jeg ble spurt, syntes jeg det hørtes både morsomt og eksotisk ut. Kunne jeg la være? Noen har sagt at det er for voldsomt og løgnaktig, at spillestilen er for treg med lange pauser og at man viser et kvinnesyn som er bånn i potta. Nå har jeg gjort Korsvika i to år, og har blitt interessert i formen. Spelet har flere kvaliteter, blant annet møter du vanlige folk. Man kan bli litt trøtt av teater også, fortsetter hun.
Vi møter Telle på Neatun, et par kilometer utenfor Ås i Tydal. Her er hun innlosjert sammen med blant andre Nils Johnson, som spiller general Armfeldt i årets oppsetning.
Lepper som «frøs»
- Det har vært arbeid og snø. Og vind og vær. Både Nils og jeg har små barn, og jeg savner datteren min Petra på fem. Hun var med i Korsvika, men det finns jo grenser for hvor mange krigerske spill hun skal være med på. Jeg har med to par ski som jeg ikke har rørt. Du tror du skal få tid, men sånn er det aldri.
På jobben er det fire lag og grenseløst med ull, det er bare å stappe på. Det har vært så kaldt at leppa ikke virker. Å være opp mot været hele tiden stjeler krefter, vi er temmelig utladet etter endt arbeidsdag.
Sigrid kommer tilbake til Trondheim
Livlige folk i Tydal
Det går unna med Telle, hun er energisk og ordene bare triller ut av munnen hennes. Ikke rart hun syns vi trøndere er litt treige.
- Jeg liker trønderne, og nå har jeg blitt kjent med tydalingene også. De er livlige og har masse humor, og blant de 800 som bor her finnes fantastiske ildsjeler. Mange av dem er med på spelet.
Rundt hundre mennesker, med stort og smått deltar på spelet. Og sist søndag kom også kjørekarene med hester på plass. Men været den siste uka har gitt utfordringer.
- Tirsdag var første gjennomkjøring, da satte vi sammen alle scenene. Vi må få inn alle hestene og sørge for at ingen blir kjørt i hjel. Det er et kommanderi.
Fantastisk ramme
Av hensyn til publikum varer forestillingen en drøy time. Du får ikke mye gratis, men du får mye av å være der du er, med natten som senker seg, hester og sleder, soldatene som kommer opp på tunet og møter familien. Vind og vær. Fysikken spiller en stor rolle i hele greia,sier Telle.
- Det er mange som har taleroller, men ingen amatører skal bære historien. De har små, konsentrerte scener og de har øvd mange ganger. Hvor bra det er vet jeg ikke, men de har øvd skikkelig. Det begynte vi på før jul.
Hedrer kvinnene
Elisabeth Matheson har skrevet nytt manus til årets oppsetning, der blant annet kvinnerollene blir mer framtredende enn før.
- Vi har utviklet dem. Sånn at de ikke bare står der og sier «å nei, å nei», sier Telle med karikert damestemme. Når de sier noe, så skal det være fornuftig. Norge er jo drevet fram, ikke minst av dugelige kvinnfolk.
I år blir den ugifte søsteren på gården, Berit, også løftet fram.
- Disse ugifte søstrene har aldri blitt hedret. Men de har holdt gårdene i gang de, tatt seg av tusseladdene av noen brødre, laget mat, dratt opp på seteren, passet unger. Berit har alltid vært med i spelet, men i år får hun bedre plass.
Historien er autentisk, med familien til Lars Bersvendsen, tvillingmoren og de andre som bor der. Hit kommer Armfeldts soldater, mange av dem er gutter, alle kledd i utslitte sommeruniformer.
- Den største feilen er at de tror at Trondheim og Trøndelag kan erobres i løpet av seks uker. Sommer blir vinter, de tar seg over fjellene fra Haltdalen og møter dramatisk vær. Mange dør før de når Brekka. Inn på tunet ramler en desertør, bare guttungen. Familien må velge, og mange av dem kommer i livsfare, og blir tatt til gisler.
- Dette er en av de mest dramatiske begivenhetene i Trøndelag, mener Telle.
Kicket ut et par hester
Mange av aktørene har vært med tidligere og kjenner rollene sine. Men med nytt manuskript blir ting annerledes. Telle løper rundt som Michelin-mannen og kommanderer dem alle.
- Øvingene kan være harde, og det er tett på - uten sikkerhetsnett. Mine ambisjoner er å lage bra teater, og vi må takke alle de frivillige, både unge og voksne. De kommer kjørende på griseglatte veier, uten å gjøre noe vesen av det. Sånn er det her. Den eneste primadonnaen vi har hatt, er en hest ute på tunet. Den måtte vi kvitte oss med, ler hun.
Dødsnatta i Tydal
Historien er dramatisk og nådeløs. 6000 soldater gikk over fjellene fra Haltdalen til Tydal. På denne etappen døde 250 av dem. Noen døde også om natten på gården. Men den største tragedien skjedde da de skulle ta seg til Handöl i Sveriege. 3000 soldater ble liggende igjen i fjellene, og av de 2200 som overlevde turen døde mange kort tid etterpå. 800 av dem måtte amputere armer og ben på grunn av frostskader, og ble tiggere resten av livet.
- Det sies at ulvebestanden økte, og at mange profitterte på likplyndring. Og det fortelles også at Armfeldt fant kusker og hester som var frosset i øyeblikket. Mange av de som så dette ble aldri seg selv igjen etterpå, forteller Catrine Telle.
Det settes opp totalt tre forestillinger; på torsdag, fredag og lørdag. Lørdag er utsolgt, men det finnes noen billetter igjen til torsdag og fredag.
- Det er mye feighet blant politikerne, men Trine er trønder og sier klart ifra
og - «Olav» skårer høyt hos damene