Siden forrige offentlige Mel Gibson-skandale i 2010, med beskyldninger om rasisme, sexisme og trusler og vold mot ekskjæresten, har ikke den dobbelte Oscar-vinneren og en av 80- og 90-tallets største filmstjerner hatt mye til filmkarriere.
«Hacksaw Ridge» er derfor et slags comeback for 60-åringen, denne gang bare bak kamera, 10 år etter hans forrige film som regissør, intenst voldelige «Apocalypto» om Mayarikets undergang.
Les også «Intens bombe av en dansk krigsfilm»
Som regissør og også som skuespiller, har Mel Gibson gjerne gått for filmfortelling med «guts» framfor raffinement. Det preget «Bravehart» (1995) som litt overraskende ga ham Oscar for beste regi og beste film. Det preger nærmest bokstavelig talt «Hacksaw Ridge». Krigsfilmen om en pasifist, sparer ikke på brutal død og lemlesting med våpen, for å si det forsiktig.
Det er lett å skjønne hvorfor Mel Gibson ønsket å lage film om Desmond Doss og slaget ved Okinawa på tampen av 2. verdenskrig. «Hacksaw Ridge» er en film om en mann og en skjebne de færreste ville trodd på, om ikke mye av det som skildres faktisk har skjedd. Det filmvanlige beviset i form av møte med de virkelige personene under rulletekstene, får ekstra effekt her.
Filmen er malt med bred pensel og melodramatisk forhistorie, før vår mann havner i krigshelvete. Slik minner «Hacksaw Ridge» om god, gammeldags amerikansk krigsfilm og heltedrama, som Howard Hawks eminente «Sergeant York» (1941) med Gary Cooper som pasifistisk hillbilly og hans vei fra fjellene i Tennessee til krigshelt under 1. verdenskrig.
Andrew Garfield er noe av det beste ved «Hacksaw Ridge» som syvendedags-adventist fra Blue Ridge Mountains, som i 1942 vervet seg til hæren, som sanitetssoldat, men nektet å bære eller avfyre våpen under krigen eller trening.
Den faktisk historien er så fantastisk, at noen av de dramatiserende grepene i filmen svekker det brutale trøkket som filmen og Gibson spiller best på. I melodrama og skildring av onde japanere i sakte kino svekker filmen noe av den enkle, folkelige varmen og kraften som Garfields fantastiske framstilling av hovedrollen er bygget rundt.
«Hacksaw Ridge» plasserer seg sammen med tv-serien «The Pacific» (2010) og Clint Eastwoods «Brev fra Iwo Jima» og «Flags Of Our Fathers» (2006) som skildring fra Stillehavskrigen. I disse tider er det interessant å løfte fram en prinsippfast ikke-volds-aktivist som amerikansk helt, selv om Mel Gibson pakker han inn i noen av de mest voldelige krigsscenene vist på film.
Til tross for fantastisk historie, flott hovedrolleinnehaver og flere andre kvaliteter, blir «Hacksaw Ridge» for ujevnt og oppblåst fortalt til å bli helt god. Litt innstramming og enda mer rom for Garfields flotte tolkning, kunne gitt en av Gibsons beste filmer. I stedet for et vekselvis imponerende og irriterende blodbad med en pasifist i sentrum.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG