- Joda, når du først spør, så finnes det utallige grunner til å melde seg ut av Statskirka. Utrolig mange. For meg har det likevel aldri vært noe jeg reelt har vurdert. Jeg hører til her. Ville vel ikke hatt samvittighet til å gi opp, jeg føler meg forpliktet til å ta opp kampen. For meg ville det være feigt å melde seg ut og dermed miste muligheten til innflytelse og forandring. Evangeliet forplikter.

Studentprest ved NTNU og HiST, Siv Limstrand (39), snakker om Statskirkas overgrep gjennom tidene og om urett som stadig blir begått. Om kvinnene i kirka, for eksempel. Med en pekefinger peker hun på meg. Så på seg selv. Så en sirkelbevegelse opp mot himmelen. Opp til Gud.

- Jeg befinner meg i den beste lekegrinda, sammen med Gud og gutteklubben grei. Og heldigvis - mange flotte kvinnfolk. Jeg kunne nok bodd i New York, for en del av meg er skikkelig urban.

Det gikk ikke slik. Da Siv var 19 år, ble hun sendt til Åndalsnes for å være ungdomsarbeider i KFUK-KFUM. Hun visste ikke i hvilken retning livet ville gå. Kunne gjort mye. Planen akkurat der og da var å bli i bygdebyen ett år. Hun ble der i to. Det var da hun bestemte seg for å bli prest.

- Jeg møtte et fremmed og skarpt skille mellom hvem som var kristne og hvem som ikke var det. Jeg opplevde skillet mellom miljøene som unødvendige og ubarmhjertige. Jeg hadde andre erfaringer og idealer fra den kristendommen jeg kjente nordafra. Unge som ville inn i det kristne miljøet stilte så store krav til seg selv at det var vanskelig å se at troen på Jesus kunne bli til frigjøring. Og ikke bare masse nye krav.

For Siv var dette totalt feil. Hennes møte med vekkelseskristendommen viste seg å bli en vekkelse i seg selv. Hun likte ikke tanken på at noen skulle sitte og bestemme hvem som var «innenfor» og hvem som var «ute». Og at det skulle opprettholdes i denne kulturen.

- Avgjørelsen ble med ett enkel. Jeg innså at jeg hadde en mulighet til å være prest, være en bærer av evangeliet med min bakrunn og mine egenskaper. Kanskje kunne jeg være prest for noen av dem som ikke tradisjonelt kjente seg anerkjent av kirkas folk. Plutselig kjente jeg meg privilegert. Jeg kunne ta den typen valg.

Teologistudiet tar syv år. Siv begynte i 1982 og ble ferdig i 1990, rundt ett år på overtid.

- Planen var å være ferdig i 1990. For øvrig en av de få planene jeg har lagt, og som har holdt. Det er jo så mange ting det er viktig å lære seg mens man studerer, solidaritetsarbeid med palestinere for eksempel.

Da hun var ferdig hadde hun skrevet to oppgaver.

- Den ene het «Oppbrudd i det midlertidige», sier Siv og smiler smart. Hun skjønner at dette ikke gir noen mening i våre hoder. Og lureler.

- Jeg skal ikke fortelle mer om den. Annet enn at faget kalles systematisk teologi. Og at det var artig å drive med.

Så hun forteller altså om den andre oppgaven i stedet. Verken tema eller konklusjon kom som noen overraskelse.

- Tittelen var lang: «Fra oppbrudd og Jesusfamilie til konsolidering og husholdsfellesskap». Ut ifra en feministisk vinkel tok jeg for meg de tidlige kristnes bruk av familiebegreper slik det er beskrevet i Det nye testamentet. Og kanskje er det meningsfullt å si at Jesus var feminist - i den forstand at aksept og menneskeverd ikke avhenger av kjønn, rang og legning. Alle disse kategoriene er lett å misbruke for å holde orden.

Siv forklarer nærmere.

- Bibelen gir ikke grunnlag for å undertrykke noen, selv om vi opp i gjenom historia har blitt forledet til å tro at det er en kristen dyd. Og det er vel den siste delen av arva det ofte er vanskeligst å kvitte seg med, og som vi altfor lett leser Bibelens budskap gjennom.

Hun føler seg mett til tider. Etter å ha svelget noen kameler.

- Jeg har måttet tåle en del fra dem som ikke tolererer mitt valg. Det er fortsatt dem som mener vi kvinner ikke kan være prester. Underlig nok er en del unge mannlige teologistudenter av den oppfatningen. Jeg gikk på teologisk fakultet ved universitetet i Oslo og merket lite til holdningene i studietida. Det var først da jeg kom ut at jeg fant ut at de fortsatt var der på ordentlig. Disse med de sære meningene. Jeg mener at mangfold og bredde i kirka og teologien er bra. Det som ikke er bra, er når noen vil diskvalifisere andre på grunn av kjønn eller faktorer vi ikke rår over sjøl. Men motstanderne har tydeligvis funnet seg sine egne overlevelsesstrategier. Hun har lagd seg en selv også. En strategi som bunner i bevissthet om hennes egen arv og egne røtter. - Jeg tror mine bestefedre sitter der oppe og titter fornøyde ned på barnebarnet sitt. Farfar var fisker og veiarbeider med en sterk gudstro. Morfar var en kirkekritiker av rang og politisk radikal. Begge slet for alt de fikk. De var stolte arbeidere i det som virka som uslitelige tospann med bestemødrene mine. De er på mange måter mine forbilder og sikkert også årsak til at jeg ser en mening med det jeg har valgt å bruke livet til. Jeg vil noe med det jeg gjør. Og det er akkurat det ballasten fra besteforeldrene mine handler om. De klarte seg, selv om det ikke var noen selvfølge. Kanskje handler det om ydmykhet for livet og sterk tro på mulighetene. Dette er alvorlige saker for studentpresten. Hun trekker ikke på smilebåndet. Slenger heller ikke ut en latter like overraskende som henne selv når hun snakker om dette emnet. Et krusifiks fra El Salvador henger på kontoret til studentpresten. Kontoret er lyst og lekkert. Tøft og kult. På veggene henger plakater fra forskjellige arrangementer som har med studier og kirke å gjøre. Blant annet den jeg rappet tittelen fra. Det er kanskje ikke så rart at Siv velger å gjøre det sånn. Student på student stikker innom kontoret. For å slå av en lett prat eller for å slenge fra seg en byrde. - Studentene imponerer meg og gjør meg ydmyk for menneskets ressurser. Enkelte bærer på ting som er så svære og kompliserte at det er et mirakel at de klarer å komme seg gjennom studiene, enn si livet. Studentprestene er der for alle studentene, både de som tror og ikke. Og arbeidsdagene arter seg etter hvem som kommer inn døra.

- Noen ønsker å diskutere et bibelsk spørsmål ut fra egen tro. Andre for å spørre om noe de lurer på i forhold til tro, selv om de ikke regner seg som kristne. Men mest er det livsspørsmål og problemer av alle slag. Små og store spørsmål som skal luftes i et trygt rom. Små og store kriser, som det går an å ta tak i sammen med noen. Hun har vært på Dragvoll i seks år. Noe er blitt rutine, i den forstand at det er gjenkjennelig og hun aner hvor det går an å starte. Men hver ny student som kommer inn døra, representerer et lite mirakel. At tillit er mulig. - Mange har vært innom, og jeg har sikkert hjulpet mange til å komme seg videre i livet. Det håper jeg jo. Jeg har sett hendelsesforløp og kjenner igjen problemer. Det viktigste for meg er ikke å gi løsninger. Målet er jo heile tida å bli bedre til å lytte. Men alle som kommer vet hun er prest. - De vet hva jeg står for og hvem jeg tror på . . . (lang tenkepause) - for jeg tror på Gud. Tviler nå og da, men tror. Tror på Gud - som vil oss vel. Hvis ikke hadde det vært krise med denne jobben, ler hun. Privat er Siv gift og har tre døtre. Hun hører med blant dem som syns de får utretta noe ved å sitte i møter. Hun sitter i styret til Kirkens Bymisjon i Trondheim, Norges KFUK-KFUM, Singsaker Studenterhjem og Familievernkontoret i Sør-Trøndelag (vara), driver med fagforeningsting i presteforeninga og tar motorsykkellappen. - Det er bare utrolig artig! Det var på tide å lære noe nytt, og motorsykkel var totalt ukjent, men tiltrekkende og tøft.

Si testiiikkel. Mimikken passer. Munnen til studentprest Siv Limstrand er et smil til fotografen. Hun er fra Bodø og vet hvordan en banner. - Jeg kan si faen. Men da må jeg mene det. Foto: KIM NYGÅRD