Trioen Bendik livedebuterte under fjorårets Trondheim Calling, og selv om de imponerte publikum allerede da, har det skjedd mye med bandet som så sent som forrige helg deltok i den prestisjetunge Urørtfinalen.
For hver gang jeg har sett dem har de blitt litt mer samspilte, fått litt mer selvtillit, litt mer utstråling og litt mer autoritet. På Byscenen lørdag framstår de som et band klar for å erobre verden.
LES FLERE ANMELDELSER FRA TRONDHEIM CALLING HER
Appellen ligger i det styggvakre, i kontrasten mellom det sakrale og det brutale. I Silje Halstensen har de en begavet frontfigur som ikke er redd for å vrenge sjela, som bærer hele følelsesspekteret med like stor tyngde og troverdighet. Erlend Elvesveen på tangenter og elektronikk og Eivind Helgerød på trommer er mer enn noen gang perfekte ledsagere med stort spenn i spillet sitt. Der bandet tidligere har slitt litt med stemningsoverganger, sitter det nå sømløst. De strutter av selvtillit, har publikum i sin hule hånd og tar dem akkurat dit de vil.
Bendik skal samtidig passe seg litt. Det virker som de er i ferd med å forelske seg i en låtoppbygning og -dynamikk som sannelig er effektiv, særlig live, men som blir litt formelpreget: Det begynner forsiktig, med Halstensens klare stemme og rene melodilinjer, før trioen lar låtene eksplodere i støykaskader av episke dimensjoner.
Et grep som gir konserten flott dynamikk og som røsker kraftig tak i publikum, men som mister litt kraft for hver gang det gjentas. Med tiden synes jeg godt de kan stole litt mer på sine stille, vakre sider, innse at det ikke nødvendigvis er lydnivået som skiller dødpunkt fra høydepunkt.
Samtidig føles det helt riktig at Bendik gjør det sånn akkurat nå, de har beveget seg fra noe sart til noe mektig og trenger å rope det ut til verden. Nå er tiden for å slå på stortromma, for vi vet at de har nok av subtile kvaliteter til å holde oss interesserte også når det har sluttet å pipe i ørene.
