Dokkhuset fredag
Trompet og strykekvartett er en høyst uvanlig kombinasjon. Men alle som har fulgt med på Arve Henriksens imponerende karriere, vet at han er en trompetist som kan tilpasse seg hvilket som helst format, fra lydsterke, rocka improvisasjoner i Supersilent til de sarteste og mest lyriske toner som tenkes kan.
Derfor fungerte det selvfølgelig veldig bra da han spilte i Dokkhuset sammen med Gjermund Larsen og Nils Økland på ymse feler og bratsj, Svante Henryson, cello, og Mats Eilertsen, kontrabass. Alle fem tilhører den desiderte norgeseliten på sine instrumenter, og de beviste det ettertrykkelig fredag kveld. Henryson spilte noen usedvanlig fine duetter med Henriksen, og Eilertsen viste enda en gang at han er en bassist på høyt internasjonalt nivå.
På forhånd ble det sagt at Henriksen og hans musikere hadde komponert ny musikk inspirert av norsk og svensk folkemusikk – men det vi fikk høre lå langt fra tradisjonell folkjazz. Første halvdel av konserten var omtrent umulig å sette merkelapp på.
Musikken lå i grenselandet mellom jazz, kammermusikk og samtidsmusikk. Stilmessig var det både tradisjonsrikt og helt nytt, slik at tittelen på det hele fikk mening: "Tidssoner for trompet og treverk".
De fem på scenen skapte en serie vakre forløp med både lyrisk og romantisk preg. Det var melodiøst og lett å like – samtidig som de fem skapte en ny, organisk enhet, slik at den uvanlige besetningen trompet og strykekvartett låt som den naturligste ting av verden.
Folkemusikken ble mer tydelig i andre halvdel av konserten. Men folketonene som lå i bunnen av de nye komposisjonene var ikke bare norske og svenske. Noe hadde et irsk preg, og når Henriksen begynte å synge, hørte vi ekko både av samisk joik, indianske og asiatiske toneganger.
Mot slutten sang han til og med "Per Spelmann", sviskefolketonen fremfor noen, uten at det ble banalt. Det var rett og slett vakkert – i likhet med det aller meste vi hørte i Dokkhuset fredag kveld.
Konserten var ikke bare en fryd for øret, men også for øyet. Videokunstner Tord Knudsen viste bilder på et stort lerret bak scenen som var så fine at de nesten tok oppmerksomheten bort fra musikken. Men bare nesten.
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO
