David Crosby er rockens eneste profilerte seiler. Det er heller ingen som har vært så grundig og så langvarig påseilet som ham, men det skal vi komme tilbake til.
Utgangspunktet for ordpsillet var det riktig fine, albumet til deLillos, der det i løpet av tittelkuttet fremgår at låtens jeg-person faktisk ikke har peiling på seiling.
Så begynte jeg å spekulere på om det fantes markante skikkelser i rocken som faktisk har peiling på seiling, om det finnes en parallell til The Beach Boys' ene surfekyndige medlem Dennis Wilson.
Jeg tror rockens seilehistorie starter og slutter ved David Crosby – det vil si at den starter i 1952 da 11 år gamle David seilte for første gang.
«Sailing alone in that boat for the first time was a transforming experience,» sa han i et intervju med Wall Street Journal for tre år siden. «I came back the next day and every day after that. Sailing became one of the main streams of my life.»
David Crosby kommer til Trondheim
Rockens seilerhistorie sluttet i 2014, da Crosby solgte 59 fot store Mayan – som han kjøpte i 1967, på slutten av hans tid i The Byrds, like før han startet supergruppa Crosby, Stills & Nash.
Menn som elsker Joni
Han har seilt med den på lange turer i Stillehavet og Karibien. Han skrev flere av sine mest kjente låter ombord på Mayan, ikke bare «Wooden Ships», men også «The Lee Shore», «Page 43» og «Carry me».
Omtrent alle som er noe i rock'n'roll har vært ombord i Mayan, men det var ikke for å leve ut rock'n'roll-livsstilen han kjøpte båten. Festing er ikke hva båten dreier seg om. «The boat is higher than a party. Sailing sweeps you away, and a party seems pallid and shallow. The boat is a way deeper experience, especially on long trips», sa filosof David i 2013.
Mayan var dyr i drift, og helsa var ikke hva den hadde vært. Crosby har hepatitt c, diabetes og er hjertesyk – og så tidlig som i 1994 gjennomgikk han levertransplantasjon.
Det var ikke seilerlivet, men livet på land som påførte ham livsstilsorienterte sykdommer. Men tilbake til det senere.
Crosby ville ikke hatt råd til verken seilbåt eller sin heidundrende livsstil (som vi altså kommer tilbake til) om det ikke hadde vært for sitt betydelige musikalske talent.
Crosby vokste opp i California, og det var også der han først virkelig ble lagt merke til som musiker, med the Byrds. Men det var i folk-miljøet i Greenwich Village han først etablerte seg, som en av mange unge wannabees i et miljø som også talte en ung Bob Dylan. Nettopp Dylan skulle bli en sentral leverandør av låter til The Byrds. Selve lykketreffet deres var at de på et tidlig tidspunkt grabbet tak i hans «Blowing in The Wind» – deres banebrytende versjon nådde toppen av de amerikanske hitlistene. The Byrds to varemerker, Roger McGuinns 12-strengers gitar og vokalharmonier arrangert av Crosby var allerede på plass.
Husker du da Roger McGuinn spilte i Trondheim?
Et av Crosbys betydelige talenter er evnen til å komme i klammeri med kolleger – og krangelen i The Byrds resulterte i at han forlot bandet i 1967, omtrent samtidig som et annet sentralt California-band, Buffalo Springfield ble oppløst.
Springfields Stephen Stills og Crosby begynte å spille sammen – og i løpet av vinteren hadde de også rekruttert britiske Graham Nash fra The Hollies. Crosby og Nash var fascinert over hvor godt stemmene deres sto til hverandre.
Fascinert ble også publikum, først gjennom deres første album i 1969, så da de rekrutterte Stills' kompis fra Buffalo Sporingfield Neil Young, som ble fullverdig medlem i tide til oppfølgeren «Déjà Vu» året etter.
Crosby, Stills, Nash & Young oppfant det amerikanske begrepet stadionturné i 1974, og de tjente sinnssykt mye penger.
Men de var ikke alltid like gode venner – for en periode ble kvartetten delt i to, og «Crosby & Nash» konkurrerte i 1976 med The Stills Young band om platekjøpernes gunst.
I 1977 kom CSN tilbake sammen, på coveret på bandets andre (og forbausende fine) album som trio, sitter de smilende på seilbåten til Crosby, men det er faktisk Nash som har den flotteste seilersangen på albumet i «Carried Away». Samme Nash skrev låten «Cathedral» – etter at han ble innelåst i Winchester Cathedral i LSD-rus.
Rus ja, det skulle vi jo komme tilbake til. David Crosby eksperimenterte som de fleste i sin generasjon med ymse rusmidler på 60-tallet, kanskje litt mer enn de fleste. Etter at hans kjæreste Christine Hinton ble drept i en bil-ulykke i 1969, ble hans misbruk av rusmidler et reelt problem både for ham og omgivelsene.
Det var ikke uten grunn at hans første solo-album hadde tittelen «If i Could Only Remember My Name». At oppfølgeren 18 år etter fikk den optimistiske tittelen «Oh Yes I Can» betydde ikke at hans rusproblemer var over. (Tiåret etter kom samlealbumet «It's All Coming Back To Me Now», så det står ikke på selvironien)
Han fremsto som kanskje tidenes mest stakkarslige rockestjerne da han sovnet på tiltalebenken under rettssaken i 1982 som førte til ni månder i Texas State Prison for besittelse av heroin, kokain og skytevåpen.
Crosby, Stills & Nash (eller Crosby, pils og hasj som vi begynte å kalle dem) kom sammen noen ganger senere, men har ikke vært preget av nytenkning. CSN endte som en middelhavsfarer, og fjerdemann hadde bedre ting fore. «I got bored and left them there, they were just dead weight to me. Better down the road without that load», sa Neil Young.
Ved siden av Phil Collins (som finansierte den famøse levertransplantasjonen) er det bare Graham Nash som har stått langvarig ved siden av Crosby. Og nå er visst også det slutt:
«I've been there and saved his fucking ass for 45 years, and he treated me like shit. ... I keep getting nasty emails from him, I'm done. Fuck you. David has ripped the heart out of Crosby, Stills, Nash & Young», sa den ellers så milde Nash i mars i år.
Så trioen er kanskje historie. Men hver for seg gjorde de oppsiktsvekkende ting i 2016. Etter Nashs flotte «This Path Tonight» på våren, kom David Crosbys like fine «Lighthouse» sist i oktober, mens Neil Young ga ut «Peace Train» i desember. Nå er det bare Stephen Stills vi venter på.
Og altså, ikke minst: Crosby i Olavshallen søndag.