For å skjønne hva som skal til for å lage en god hamburger, er det en god start å i hvert fall vite at kjøttet kommer fra kua, og at smaken blir bedre med færre tilsetningsstoffer og høyere kvalitet på kjøttet.

Grønne tider: Petter (t.v) og Jørgen Krogstad serverte glutenfrie sveler.

Det er det ikke alle barn og ungdommer som har et bevisst forhold til. Men det har Emma Louie Holm Kristensen (13) og Anne Hoff Wennberg (14). På matfestivalen torsdag laget de seg hver sin hamburger med ferskost, helt fra bunnen (eller nesten da, de var ikke med og slaktet kua).

Ungdomsteltet er den største nyskapingen på årets matfestival. Den mest profilerte satsingen var muligheten for ungdom mellom 13 og 17 til å lage egne burgere.

Det begynte med renskjæring og maling av storfekjøtt, instruert av lærling Enrique Myhre på Nortura Malvik, som også ga jentene en kort innføring i de forskjellige stykningsdelene. Så bar det videre til maling, bearbeiding og steking av kjøttet. Ved siden av putret gryta med melk og eddik som etter hvert endte opp som en norsk ricotta-slektning.

Mange slags burgere: Denne er økologisk.

Når ungdommene så gikk rundt og kikket på de mange bodene på Trøndersk matfestival, skjønte de hakket mer av hvordan både burger og ost blir til. Og tro oss, det er en del burger og ost å få kjøpt – også på årets festival.

Lokal chevre: Grindal ysteri tilbyr nydelig ferskost av geitemelk.
Gammel Erik: Vår kommentator mener denne osten fra Namdalen ikke er på navnemessig nivå med sin inspirasjon, danske Gamle Ole. Men smaken er fin-fin.

Men heldigvis er det mange forskjellige typer ost, og også mange forskjellige typer burger, inkludert vegansk, av økologisk storfe, av villhjort og villrein og villsau. Grillosen lå periodevis tung over festivalområdet, som i år ikke har torget som pulserende midtpunkt. Festivalen snirkler seg rundt torget. Kongens gate er en liten tarm, Munkegata mot domen er hovedfartsåren, og så ender det hele i en gigantisk mye større Bryggerifestival. Men den fylles nok opp av øltørste og ølnysgjerrige, også i år.

Tett i tett: Ølfestivalen har fått mer enn tredoblet plassen sin, og bryggere på rad og rekke står klar med sine fristelser.

Du verden så svært dette er, hvor mange utstillere er det egentlig?

Det var en blant mange tilsvarende, begeistrede kommentarer vi overhørte under festivalens første timer.

Heldigvis er det uhyre mange publikummere å fordele utstillerne på. Noen ble nok glade da det kom en regnskur torsdag. Da hoppet alle inn under tak, og opplevde nærkontakt med utstillerne, som sikkert solgte en pølsesnabb eller to ekstra på det viset.

Pinne-veteraner: Bernhard Dreyer (6) og Edvard Fallem (6) fikk lage seg pinnebrød. – Jeg har smakt det før, så jeg vet det er godt, sier Edvard. Hund etter mat: Frusterende mye gode dufter, men ingen mat å få.

Det er lett å bli begeistret og patriotisk når man rusler rundt på Trøndersk matfestival. Så mange blide folk, så mye godt mathåndverk, så ryddig og godt organisert. Festivalen er en sann fryd, og den temporære flyttingen ut av torget har ikke vært noen ulempe. Årets fest gir bedre plass til utstillere og publikum, og det er lettere å skjønne strukturen i den. Men krysset med Erling Skakkes gate blir jo en flaskehals.

Mange slags svele: Sunnmøre er ikke lenger alene om å lage god svele. Denne er fra Namsskogan.

Personlige favoritter etter en rask rundtur var blant annet pjalt og svele med og uten gluten, sviskekompott med byggryn fra Bortistu, marinert fetaost av geit fra Brekken i Jämtland, gjensynet (og smaken) på den gamle favoritten, Råblå fra Grindal og det nye bekjentskapet fersk chèvre fra samme ysteri. Og; etter noen dager preget av jamaicanske Grace Jones besøk i byen, passet det svært godt med nygrillet jerk chicken med egenprodusert jerk-marinade fra Kolsås og Chicago.

Hotsauser: Lag jamiacansk jerk chicken med marinade fra Kolsås, via Chicago.

Den profesjonelle og internasjonale profilen til hotsausene til Jeff og firmaet Wild Fire – taste of caribbean, står i kontrast til noen av de mer hjemmesnekrede visuelle innpakningen til de mest lokale gårsdprodusentene. Så bra ikke alt kjøtt er i form av burger eller pølse!

Nøkkelbegrepet er variasjon. Dette skal være arenaen til trønderske småskalaprodusenter, med åpning for mer profesjonelle utøvere. Og med åpning mot Møre, Hedmark, Jämtland, Nordland, og altså til og med tjukkeste Østlandet. Men kravet til kvalitet og variasjon må være sterkere jo lenger unna nøkkelområdet produsenten befinner seg.

Svensk feta: Amir Nazari og Joakim Blomkvist fra Jämtland lager mye godt av ku og geitmelk. Høydepunktet er deres marinerete fetaost.

På trøndersk matfestival må det være kvalitet, det må være variasjon og det må skje noe nytt. Det er absolutt stas med burgere, med gårdsis, ramsløkmajones og Selbu-konfekt, men det kan ikke være akkurat de samme produsentene med de samme produktene hvert år.

Fortsatt håper jeg det kan finnes tekniske løsninger og eventyrlystne produsenter som kan gi mer fersk fisk og sjømat på festivalen. Fortsatt råder blåskjellene fra Åfjord grunnen litt for alene på den fronten.

Tang heller enn bacon? Frøya tare har produkter tilpasset en ny matfaglig verdensordning.

Men det selges mange bra bearbeidede sjømatprodukter. Og det er grunn til å merke seg den økede interessen, spesielt fra unge folk, for standen til Frøya tare, som utvikler produkter basert på tang og tare. At dette er en enorm og stort sett ubenyttet ressurs fra vår region er det mange som har tenkt over de siste årene. Stadig flere skjønner at dette må utnyttes i langt større grad i tiden fremover. Den som klarer å skape produkter som oppfattes som relevante og fristende for en ny generasjon konsumenter vil stå svært sterkt.

Det virker som Frøya tare er på god vei.