Leif Tronstads innsats under andre verdenskrig var formidabel. Likevel har han havnet i skyggen av folk som Max Manus og Gunnar «Kjakan» Sønsteby.
Først nå kommer livshistorien hans i bokform.
Historieprofessor Olav Njølstad, som blant annet har skrevet biografi om Jens Chr. Hauge, har hatt tilgang til et rikholdig og hittil ukjent arkivmateriale når han har skrevet «Professor Tronstads krig». Historien starter 9. april 1940. Allerede da forlot Leif Tronstad sin professorstilling på NTH for å kjempe mot nazistene. Det første toktet til Oppdal og Dovre ble mislykket, men han ga seg ikke. De neste årene ble han en av Norges fremste motstandsmenn.
Etter iherdig innsats i motstandsbevegelsen i Trondheim, måtte han flykte til Sverige og deretter London. Der jobbet han tett sammen med den norske politiske og militære ledelsen. Han organiserte tungtvannsaksjonen ved Rjukan og var sentral i en rekke andre aksjoner. Til slutt dro han selv tilbake til Norge for å kjempe. Da ble han drept, bare to måneder før freden.
Fortjener å bli film
– Er historien om Leif Tronstad så dramatisk at den fortjener en film?
– Jeg mener det. Den som vil og kan, bør gripe sjansen, sier Njølstad når vi møter ham i Oslo.
Under arbeidet med boka har han blant annet har funnet mye stoff på Dorabiblioteket ved NTNU, som har digitalisert Tronstads private arkiv.
Tronstad skrev dagbok helt fra han flyktet fra Trondheim og frem til han døde. Disse notatene har vært Njølstads viktigste kildemateriale. Dagbøkene gir et fascinerende bilde av en mann med en sjelden optimisme, virketrang og kampvilje.
Han vokste opp i beskjedne kår i Bærum og viste seg etter hvert både som et arbeidsjern og et stort forskertalent. I 1927 tok han eksamen på NTH på rekordtid - tre år - og fikk en av tidenes beste karakterer. Etter studieopphold i flere land, ble han professor i kjemi i 1936.
Njølstad karakteriserer ham som vitenskapsmann, nasjonal strateg og kriger – alt på en gang.
Organisator og inspirator
– Hvorfor er Tronstad kommet i skyggen av motstandsmenn som Manus og Sønsteby?
– Det skyldes nok først og fremst at han døde før krigen var over. Andre motstandsmenn ble sentrale stemmer i norsk offentlighet etter krigen, men Tronstad var borte. Han deltok dessuten ikke i de mest spektakulære aksjonene. Det gjør ham ikke mindre viktig. Han var organisator og inspirator, og i krigens første par år var han en ivrig pådriver for sabotasje og bombing i Norge. De ofrene dette medførte, mente han var nødvendig. Da krigslykken snudde, ble han en like ivrig pådriver for å beskytte Norge. Han satt med en unik teknisk og industriell kompetanse og visste hvilke anlegg det var nødvendig å sette ut av spill for å ramme tyskerne.
Mye av Tronstads motstandsarbeid gikk ut på planlegging og organisering. Men den siste scenen i livet hans er som hentet fra en actionfilm.
Skutt og drept i Telemark
Mot slutten av krigen tok Leif Tronstad selv initiativ til Operasjon Sunshine, som skulle hindre at tyskerne ødela Norsk Hydros kraftanlegg og fabrikker i Øvre Telemark og Numedal. Tronstad ledet selv operasjonen og måtte ta hånd om en nazistisk lensmann som hadde fått nyss om de norske aktivitetene i området.
Lensmannen ble tatt til fange og ført til ei avsidesliggende seter, der Trondstad og to andre motstandsmenn forhørte ham. Plutselig rev lensmannens bror opp døra og skjøt mot de norske motstandsmennene med pistol. Gunnar Syverstad fra Kompani Linge ble drept momentant. I det voldsomme basketaket som fulgte, mistet også Tronstad livet.
– Dette var en tragisk episode og to helt unødvendige tap av liv. Da lensmannens bror kom til setra, sto det ingen vakt utenfor. Og Tronstad hadde lagt fra seg pistolen i ryggsekken, som sto i et annet rom. Noe av forklaringen kan være at Tronstad og de andre hadde vært gjennom store fysiske anstrengelser. De hadde tilbakelagt store avstander på ski under svært vanskelige forhold. Anstrengelsene kan ha gjort dem sløve, sier Njølstad.
– Ikke sørg
Han siterer fra et brev som Tronstad skrev til sin kone Bassa, men som aldri ble sendt: «Hvis det skulle gå galt meg mig, ikke sørg.»
Både Tronstads dagbøker og brevvekslingen mellom ham og kona forteller en rørende kjærlighetshistorie. Den gryende motstandskampen i Trondheim blir også grundig beskrevet i boka. Allerede om formiddagen 9. april 1940 sa Leif Tronstad til sine studenter at «hva som enn skjer, så husk at hva dere gjør, det blir historie om hundre år».
Under kodenavnet Postbudet ble han deretter en sentral mann blant motstandsmennene på NTH og ellers i byen. Han var engasjert på så mange områder at Gestapo snart kom på sporet av ham, og han måtte flykte.
Lederen vi ikke fikk
Tronstads to barn, Sissel og Leif jr., har også en viktig plass i boka. Det var sønnen som tok kontakt med Njølstad med tanke på å få ham til å skrive bok om faren. Det ville Njølstad gjerne. Han kjente godt til Tronstads betydning etter sitt tidligere arbeid med krigshistorien.
– Noe av det som gjorde Tronstad spesiell, var hans vitenskapelige arbeid og hans gode kontakter på høyt nivå i det internasjonale forskningsmiljøet. Tronstad var dessuten svært opptatt av hva som ville være gunstig for Norge i årene etter krigen.
I boka siterer han forskeren og politikeren Finn Lied, som var sentral på flere områder i norsk samfunnsliv etter krigen: «Leif Tronstad var den store etterkrigslederen Norge aldri fikk.».
