– Det er absurd og uten rot i virkeligheten det hun sier, sier Erik Tornes, Aftenpostens fungerende kulturredaktør om Vigdis Hjorths uttalelse om Aftenposten under mandagens bokbad i Trondheim.

Bakgrunnen er at Aftenposten-kommentator Ingunn Økland tidligere i høst trakk frem Vigdis Hjorths siste roman som et eksempel på virkelighetslitteratur. Og siden har debatten rullet: Kan forfattere skrive akkurat det de lyster? Eller bør litteraturen – inkludert sakprosaen – følge visse etiske retningslinjer?

Erik Tornes Foto: Aftenposten

- Borgerskapets avis

Aftenposten undersøkte i en egen artikkel hvilke likhetstrekk det var mellom forfatterens liv og romanfortellingen.

– Jeg tror det handler om at Aftenposten er borgerskapets avis, og indirekte sier avisen at slike overgrep nok ikke skjer på vestkanten i Oslo. De liker nok ikke at jeg henger ut de pene familiene på beste vest, sa Hjorth i samtalen med bokbader Trygve Lundemo og forfatter Ivo de Figueiredo.

– Hvordan opplever dere kritikken fra Hjort?

– Jeg var ikke på debatten. Jeg vet ikke i hvilken sammenheng ordene falt og om hun eventuelt mente det humoristisk. Men jeg håper hun ikke tror på sin egen forklaring, sier Tornes.

Forstår ikke

– Dere har vist at det er stor likhet mellom deler av Hjorts bok og virkeligheten. Men forstår dere også at både forfatter og publikum reagerer på denne journalistiske metoden, blant annet med å finne frem program fra begravelsen til faren?

–Jeg forstår godt at forfatteren synes det er ubehagelig at vi skriver om det. Det som er synd er at vi har spurt henne mange ganger om å svare på dette, og det har hun ikke villet. Hun kommer litt innpå det i møtet på mandag. Jeg synes det er rart hun sier at hun ikke forstår hvorfor dette diskuteres. Hun sier at familien hennes ikke har offentlig interesse og at hun ikke bruker ekte navn. Vårt spørsmål har hele tiden vært: Er det da fritt frem å skrive hva som helst så lenge det er en roman?

Identifiserer

Tornes mener «Arv og miljø» er «en fantastisk god bok som bør leses av mange».

– Men det er en alvorlig anklage om et kriminelt forhold der, som mange mener identifiserer en person, sier han.

– Mange vil også hevde at deres dekning bidrar til denne identifiseringen?

– Det er allerede et visst antall mennesker som kjenner til dette uten at de trenger å gjøre noen undersøkelser. Vi viser det frem for et større publikum, men å si at det er vi som er problemet er å stille saken på hodet.

Sjekket seremoniprogram

I artikkelen hvor Aftenposten ettergår Hjorths roman vises det blant annet til seremoniprogrammet til Hjorths virkelige far som ble gravlagt i 2014. Dødsdatoen og begravelsen for Hjorths far og romanfigurens far skiller bare med to dager, viser Aftenpostens sak.

Stor interesse: Mange hadde tatt turen til Trondheim folkebibliotek for å høre forfatterne Vigdis Hjorth og Ivo de Figueiredo (til venstre) snakke om sine ferskeste bøker. Bademester Trygve Lundemo (til høyre) ledet bokbadet

– Er det greit å «fiksjonalisere» ved å endre på datoer med to dager? spør dere forlagssjef John Erik Riley i Cappelen Damm. Mener dere at det er relevant å ettergå en roman på denne måten journalistisk?

– Vi mener det. Det startet med at Ingunn Økland skrev en kommentar. Den skrev hun også på bakgrunn av intervjuer og uttalelser Vigdis Hjorth selv har gitt. Hun sier selv at hun bruker ting fra sitt eget liv og det har lagt premissene for Ingunns lesning og andres lesning. Vi mener det er interessant å lage journalistikk på noen få tilfeller i boken, og vise frem at det som står i boken ligner på virkeligheten. Vi har aldri sagt at boken er virkeligheten eller at figurer i boken fullt og helt er personer i virkeligheten. Men det kan likevel være trøblete dersom boken indirekte anklager virkelige personer. Mange vil lese dette som nettopp det. Vi må tåle at noen blir støtt i litteraturen, men vi er langt over det nivået her.

Savner konkrete svar

– Forlagsdirektør Kari Spjeldnæs i Aschehoug mener dere oppfordrer til en detektivlesning av romaner. Er det et ønske?

– Nei. Jeg synes det er synd at hun tar det dit. Jeg skulle ønske hun var mer konkret på hvordan forlaget jobber med etiske vurderinger. Vi har ikke noe ønske om at folk skal være detektiver i romaner. Erik Fosnes Hansen mener at vi stiller oss på leserens skuldre og ødelegger lesningen. Men hvis forfattere i lanseringsintervjuer sier at de bruker mye fra sitt eget liv, med ømfintlige tema, er det ikke unaturlig at leserne har det i bakhodet. Det er rart om forfattere og forlag ikke forstår det.

– Men forstår dere friheten forfatterne og forlagene ønsker å ha?

– Det er ikke snakk om at kunsten ikke skal være fri. Det er ikke snakk om at bøker ikke skulle vært utgitt. Men vi spør om hva slags etiske refleksjoner som er gjort, og om det kunne vært skrevet på en annen måte. Det handler ikke om at bøker ikke skal gis ut. Det handler heller ikke om at vi ber om et etisk regelverk for bokbransjen, sier Erik Tornes.

Tornes sier at avisen i høst har trukket frem flere bøker og stilt spørsmål om hvilke etiske refleksjoner som gjøres i bøker hvor det skrives utleverende om psykisk sykdom eller når det er tilfeller av kriminelle forhold.

– Vi savner mer konkrete svar, sier Tornes.

– Men blir romankunsten blir bedre av å være så konkret på dette?

–Vi hadde håpet å få bedre svar på hvilke etiske refleksjoner som gjøres. Det savner vi fra både Hjorth og forlagene. Så langt har svarene vært veldig generelle. De sier at det varierer fra hvert enkelt bokprosjekt og hver enkelt forfatter. Så svarer de at man ikke diskutere enkeltbøker. Det går litt i sirkel.