The Last Guardian

PS4

Hardcore-fansen må ha meg unskyldt, men her må jeg bare få komme med en liten historietime før jeg triller terningen. Dette fordi noen av de som kommer til å kjøpe dette spillet ikke engang var født da den første tittelen i denne trilogien ble lansert.

«The Last Guardian» er det tredje og siste spillet i en trilogi fra den eksentriske spilldesigneren Fumito Ueda. Om du aldri har hørt navnet før så er dette helt forståelig. De tre spillene han har laget, «Ico» (2001), «Shadow of the Colossus» (2005) og «The Last Guardian» (2016) kjennetegnes mest av alt isolasjon og smuldrende skjønnhet. Ensomhet og den alltid tilstedeværende følelsen av isolasjon og håpløshet er selve bærebjelkene til disse tre spillene. Så hvorfor eksisterer det da en så stor kult rundt disse spillene? En fanbase så ekstremt trofast og dedikert at de er villige til å vente ni år neste spill?

Les også:  - 40-åringer sitter og hulker på første rad

Les også: Helt fantastisk!

Svaret er ganske så enkelt. De tre spillene til Fumito Ueda er tre av de beste videospill som noengang har blitt laget. De er i mine ( og mange andres) øyne stor kunst. I likhet med «Dark Souls» -spillene til Hidetaka Miyazaki er også disse tre blanke lerret der du selv må pusle sammen historien. Her finner du ingen dialoger, ingen direkte «oppdrag» eller lineære historier. Men du finner en atmosfære så tjukk som stivnet lapskaus. Et unikt fantasiunivers som er i stand til å få hjertet ditt til å banke fortere enn i noe annet spill eller å gi deg tårer i øyekroken som nekter plent å la seg tørke bort. Dette er stor kunst i uansett hvilken innfallsvinkel du har til begrepet.

«Ico» lot deg spille som en ung gutt som sammen med en ung prinsesse måtte forsøke å finne veien ut av et surrealistisk byggverk.  I «Shadow of the Colossus» var du en ung mann som i et forsøk på vekke din kjære opp fra en dvalelignende søvn måtte nedlegge 16 enorme vesener bortgjemt i et øde landskap. I «The Last Guardian» er du igjen en ung gutt. Denne gangen i selskap med et digert beist som ser ut som en blanding av en hund, en katt og en ørn. Sammen skal dere forsøke å ta dere ut av et smuldrende og ødelagt byggverk. Tematisk er det mye som er til felles med disse tre spillene. Du ka godt si at de alle tre er variasjoner av det samme temaet - nemlig isolasjon. Men måten det er utført på, og måten selve designet til spillene er laget gjør at de er så mye mer enn summen av seg selv.

Du vil hele tiden spørre deg selv hva din motivasjon for guttens handlinger er. Hvorfor befinner du deg på disse øde stedene? Hvordan har du havnet der? Og hvorfor er kroppen din merket med mystiske tegn og farger? Og hvorfor er horn i pannen et gjennomgående tema i spillene? Dette og så mye mer er grunnen til at spillene til Ueada har oppnådd kultstatus? Du befinner deg hele tiden inne i et mysterium som er svøpt i en gåte som igjen er innpakket i en labyrint. Besnærende og fullstendig altoppslukende.

«The Last Guardian», i likhet med «Ico» og «Shadow of the Colossus» vil aldri vinne noen priser for «Beste spillgrafikk». Det er heller ikke meningen. I likhet med historien som (ikke) fortelles så er også designen som et stort, øde landskap. Her finner du ingen fancy effekter som du har blitt vant til fra titler som «Battlefield», «Uncharted» eller «Dark Souls» for den del. I stedet vil du bli forbløffet over hvor pinlig nøyaktig disse tomme verdenen har blitt konstruert. Du vil bli slått til bakken over musikken og du vil bli svimmel over den skjønnheten som Ueada har klart å skape i disse virtuelle verdenene. Og ikke minst, du vil bli forbauset over hvor mange og sterke følelser båndet mellom gutten og beistet klarer å overføre til deg som spiller.

Ni år har det tatt Ueada å lage «The Last Guardian». Ni år for å lage et spill du runder på 10-12 timer. Ni år med prøving og feiling. Ni år med nitidig og ekstrem dedikasjon til selv de aller minste detaljer. Om det var verdt ventetiden? Om noe noensinne har vært verdt en så lang ventetid så er det nettopp «The Last Guardian». Selv menyskjermen er en oppvisning i minimal funksjonalisme. Hvit skrift på sort bakgrunn. «New game», «Resume» og «Options». Det er alt. Ingen multiplayer, ingen tilbud om å «kjøpe» ekstra-innhold og ingen tilleggspakker, bonus, extras, zombies eller annet tullball som tar din oppmerksomhet bort fra opplevelsen. Ingen, absolutt ingen forsøk for å melke deg for mer penger i form av «Season Pass» eller mikrotransaksjoner. Det hele er så befriende enkelt og ærlig at det setter alle andre spillutviklere i skammekroken.

Vi vet ikke om vi noengang vil få et nytt spill fra Fumito Ueda. Det har heller ikke noe å si. For med «The Last Guardian» har han avsluttet noe som startet for 15 år siden. En spill-trilogi som ikke ligner på noe som helst annet i denne formen for digital underholdning. I likhet med andre store kunstnere på sitt felt helt ytterst på knivseggen som Ingmar Bergman, Leonard Cohen og David Foster Wallace, så er Fumito Ueda en ekte auteur.