Festivaler kommer og går, men Blues In Hell består.

Ingen andre uavhengige festivaler i Trøndelag har holdt ut så lenge. Det er imponerende hva gjengen i Stjørdal har fått til gjennom år med dugnadsarbeid kommunal velvilje, og ledere på randen av personlig konkurs.

På vårt enkle vis pleier vi å more oss med å skrive om den og den stjernen «på Hell», derfor kom skamrødmen da vi gikk til arkivet for å finne sluttrapporten etter den første festivalen i 1992. «Så får man bare håpe at bluesinteressen på Hell ikke er på hell, men holder. Og at de dårligste vitsene om navnet blir bedre», skrev Aage Asphaug. Siden den gang har Adresseavisen fulgt festivalen i oppgangstider og nedturer, alltid med et hell-ordspill på lur.

1997 ble et merkeår, med konsert Gary Moore og hyllest til Peter Green, som selv var i salen, men ikke turde spille. Det gjorde han noen år senere. I 1998 ble «Classic rock in Hell» innstiftet – en utvidet festival med rockestjerner fra gamle dager, som Alvin Lee, Procol Harum, Roger Chapman, Status Quo, Deep Purple i en hangar på Værnes, Jon Lord i Nidarosdomen og Ian Hunter med TrondheimSolistene. Vi husker også den rare festivalen i 2001, bare dager etter angrepene på Twin Towers og mange avlyste konserter.

- Vi skal bli større, større, større, sa programsjef Knut Johansen i 2005 og så kom Hell Music Festival. Store bluesnavn som Buddy Guy og Jeff Healey, men også Bob Geldof og Dimmu Borgir. Og Snoop Dogg. «Kommer Snoop, kommer folk», ble det sagt. Snoop kom, men ikke folk, og dermed kom i stedet konkursen.

En blanding av timing, uhell, lite treffsikker booking og et overopphetet festivalmarked får dele skylda. «Tabben var å gå bort fra bluesen», sa folk, de savnet den tette stemningen fra bluesfestivalen.

Året etter var Kjell Inge Brovoll sjef, han hadde vært inne på bookingsiden fra starten, i den nye festivalen Blues in Hell. Alt ble samlet på stasjonsområdet, med hovedbase i spikerteltet Magic Mirror. Stjerner som Johnny Winter, Leon Russel, John Mayall og Blues Brothers har vært i sving, men også gode rene bluesnavn og en rekke norske artister.

Blues In Hell har funnet sitt nivå, og sitt publikum. Men en fellesnevner gjennom 25 festivaler har vært problemet med å trekke folk fra Trondheim.

Blues in Hell har vært en god festival de siste syv årene, alltid nominert til minst en kategori i kåringen av Europas beste festival. Den er attraktiv på grunn av navnet, beliggenheten, atmosfæren – og fordi det er en vennlig, veldrevet og musikkorientert festival. Dog: publikum bærer ikke alltid preg av denne musikkorienteringen. Det er mye publikumsbabbel når lørdagskvelden på Hell blir på hell.

I år er festivalen, på grunn av planlagt (så utsatt) anleggsarbeid på stasjonsområdet, tilbake til sitt grunnkonsept – musikk og myldring mellom fire scener på Scandic Hell. 40 artistene som skal spille i alt 94 konserter i løpet av langhelgen, mye for de genuint bluesinteresserte, men også noe for de viktige sponsorene og Stjørdal generelt. Det blir Nine below Zero og Devon Allmann Band, men også Elvis-hyllest med store norske stjerner og Aretha Franklin tolket av Maria Haukaas Mittet, og en rekke aktiviteter i og rundt Stjørdal by.