Konsert SØLVGUTTENE OG NIDAROSDOMENS GUTTEKOR Nidarosdomen, lørdag kveld Publikum: ca. 1200 Dirigenter: Bjørn Moe og Fredrik Otterstad Organister: Erling Aasgård og Andres Eidsten Dahl
Gjestene først. Sånn er det bare. Det kalles vanlig folkeskikk, men det var ikke tilfellet da Nidarosdomens guttekor fikk storfint besøk av Sølvguttene. For det var slettes ikke gjestene som fikk æren av å åpne denne smått historiske konserten, hvor landets to fremste guttekor for første gang skulle blande sine stemmer i Nidarosdomen. Når det er sagt, hvis Sølvguttene selv ønsket å være «toer», tar jeg selvfølgelig all kritikk tilbake. Er beslutningen derimot tatt av Nidarosdomens guttekor, er det egentlig bare flaut.
Men nok om etikette, for det er det musikalske jeg kommer til å huske fra denne konserten. En bitte liten verdensbegivenhet som ble en kjempestor opplevelse.
Den mektige akustikken som følger Nidarosdomens guttekor mot slutten av «Gjør døren høy» av Volkmar Leisring (1588-1637), er helt fantastisk. Klangen av unge lyse guttestemmer og dype mannsstemmer fester seg i kirkeveggene, og det tar sin tid før den slipper. Solen, som er på vei til å gå ned, trenger skånsomt inn gjennom rosevinduet mot vestfronten. En finere start kunne man ikke fått.
Under «Laudate Dominum omnes gentes» av Marcel Dupré (1886-1971) får vi virkelig høre lyden av det praktfulle Steinmayer-orgelet ved organist Erling With Aasgård. Deretter følger to flotte verk, «We speak this way with you, o God» og «Great are you, o God» av Knut Nystedt (1915-), før guttekoret avslutter sin avdeling med C. V Standfords «For lo, I raise up that bitter and hasty nation».
Koret, under ledelse av dirigent Bjørn Moe, besitter kvaliteter i alle ledd. Sopraner og alter synger klokkeklart og vakkert, og behersker til gagns de lyse tonene, selv om litt stemmeskifte-rusk noteres. I tillegg imponeres jeg stort over klangen til tenorer og basser. Tenorenes mykhet og basstemmenes tyngde skaper en fantastisk helhet som virkelig er iørefallende.
Det er troneskifte i Nidarosdomen. Guttekoret av, Sølvguttene på. Deres program er hakket mer «kommersielt», men å høre Sølvguttene synge Mozarts «Ave Verum Corpus», utdrag fra «Messe nr. 2 i G-dur» og «Gloria» (Schubert og Vivaldi) er en spesiell opplevelse. Koret imponerer i alle rekker, kanskje spesielt de lyseste stemmene, som regelrett smelter hjertet. Jeg savner likevel litt flere nyanser i musikken. Det er ekstremt pent og vakkert, men av og til nesten litt for perfekt. Mer tyngde og trøkk fra mannsstemmene ville ikke være å forakte.
Så kommer det de fleste har ventet på. Endelig skal de synge sammen. De to dirigentene Bjørn Moe og Fredrik Otterstad bytter på å dirigere. Det samme gjør de to korenes organister, Erling Aasgård og Anders E. Dahl. To gladsanger åpner før vi får servert en gullversjon av Andrew Lloyd Webbers «Pie Jesu» med fire solister, to fra hvert av korene. Så er det duket for Hallelujah-koret fra Händels «Messias», og der kommer klangen fra rundt 140 små og store gutter virkelig til sin rett. Akustikken biter seg fast. Det er voldsomt og det er vidunderlig! Så vidunderlig at det bare måtte bli et ekstranummer, og hvis «Våren» av Grieg var så improvisert som dirigent Moe opplyste, er det bare å ta av seg hatten, for dette var vakkert – overjordisk vakkert!
Anmeldt av YNGVIL BJELLAANES
