I realityserien «Diktaturet» på NRK1 sperres åtte unge deltakere inne i åtte dager på et ukjent sted og må underkaste seg et fiktivt diktatur. Målet er å få «demokratibortskjemt» ungdom til å bruke stemmeretten sin.

Leo Ajkic er programleder for serien som har provosert og skapt debatt allerede før første episode er sendt. Psykologer har omtalt konseptet både som mental risikosport og useriøst, og en rekke medieprofiler har gått ut og advart mot det. Basert på de tre første episodene er det ingen grunn til å la seg sjokkere. I starten er det nemlig lite som skiller Diktaturet fra uendelig mange andre realityserier. Overvåkning, matrestriksjoner, uforutsigbarhet og lojalitet som settes på prøve er standardingredienser i sjangeren. Det er verken nytt eller spesielt drøyt. Vi som seere får heller ikke vite hvor lenge «tvangsarbeidet» deltakerne blir satt til varer, og heller ikke hvor lang tid de må tilbringe i isolatet (hvor de som opponerer mot regimet fort havner). Slik informasjon hadde nok gjort det lettere å føle sympati med deltakerne, og ikke minst forstå hvorfor de etter hvert handler som de gjør.

Poenget er nok heller ikke å presse deltakerne til det ytterste, men å sette i gang refleksjoner og tanker både hos dem og hos seerne. Og det kan det godt hende Diktaturet lykkes med – etter hvert. Etter en litt kjedelig førsteepisode vekkes både streikevilje og angiveri til live, og det hele settes også inn i en større historisk og politisk kontekst med korte faktabolker. Forhåpentligvis skrur det hele seg til og eskalerer etter hvert som tiden (og episodene) går, og da kan det også komme interessant og lærerik TV ut av dette eksperimentet. Det hjelper også på at NRK, i god reality-ånd, har castet sterke personligheter som er ment å provosere hverandre. Blant dem en Frp-er som mener Siv Jensen er for snill, en godsløv kommunist og en som er mest opptatt av å ta vare på sitt tredje øye. Halvparten av deltakerne innrømmer glatt at de er null interessert i politikk og at de ikke aner hva et diktatur er. Om dette også er representativt for målgruppen for øvrig er det all grunn til å ønske NRKs forsøk på å vekke ungdommen velkommen.

Men det holder ikke med gode intensjoner alene. Skal «Diktaturet» bli god TV, bør de siste fem episodene by på noe mer enn en lett politisk variant av Big Brother.

Anmeldt av ANNA LIAN