Torsdag kveld innlemmes Ole Paus, Mari Boine, Inger Lise Rypdal og Jan Garbarek i Rockheim Hall of Fame. Dermed blir de en del av en ærerik liste som fra før teller 16 navn.

Med tanke på at årets hedersgjester utgjør kanskje det minst rocka firkløveret som til nå er innlemmet (for øvrig et angrep som nærmest årlig rutinemessig rettes mot nominasjonskomiteen), stusser du kanskje over tittelen. Det er kanskje ikke åpenlyst at én av fellesnevnerne for de fire er opprøret, men heng med.

Jo da, selv om Ole Paus' uironiske «Mitt lille land» ble en av de mest samlende sangene etter 22. juli, selv om han har engasjert seg i riksmålssaken og omfavnet salmemusikken, var han også en fryktet raljør og satiriker. Først og fremst gjennom plateserien «Paus-posten», men også på sine mer konvensjonelle viseplater har han et av de skarpeste bittene i norsk populærmusikk.

«Jeg fascineres over blandingen av fullstendig opprører og fullstendig borgerlig i Ibsen. Han snakker både det høyborgerlige språk og det anarkistiske språk uten aksent. Imponerende!» sa Paus om Ibsen i et intervju med Aftenposten i 2006. En fascinerende dobbel bunn som også – uten sammenligning forøvrig – også kan tjene som beskrivelse på Ole Paus på sitt beste.

Hva med Mari Boine, som har appellert så sterkt til «kultureliten», det høflige kulturhuspublikummet, Spellemann-juryer og Nordisk råd de siste 25 årene?

Det Mari Boine har gjort for samisk kultur og identitet, kan imidlertid knapt undervurderes. Det er lett å glemme at skampletten som er det norske storsamfunnets behandling av samene, tilhører en ikke altfor fjern fortid. Boine har gjort joiken noe mer enn en museumsgjenstand – med stort mot har hun brukt den som en vital ingrediens i sin særegne blanding av tradisjonsmusikk, jazz, elektronika og rock. I prosessen har hun nådd langt utenfor Norges grenser, hun nyter i dag stor popularitet verden over. Peter Gabriel trykte henne tidlig til sitt bryst, og ga ut «Gula Gula» på sitt Real World-selskap i 1990.

Jeg skal ikke si at artister som Transjoik/Frode Fjellheim og Adjagas eller festivaler som Riddu Riddu ikke ville eksistert uten Boine, men hun har utvilsomt banet vei for en økt aksept for samisk og annen urfolksmusikk i folks bevissthet. I tillegg har Boine et tydelig feministisk perspektiv, og særlig på konsert lodder hun emosjonelle dyp som få andre norske artister. For først og fremst er hun en fenomenal musiker, ikke en samepolitisk talsperson.

Eller Inger Lise Rypdal, som representerer den karakteristiske, kommersielle norske popstjerneveien på 70-tallet? Hennes egne album var sjangervinglende og familievennlig, og hun var sentral i plateserien «Treff», der norske artister gjorde coverversjoner av internasjonale hits. Umåtelig populært, men markedstilpasset og kunstnerisk lite interessant. I likhet med Wenche Myhre og Kirsti Sparboe dukket hun opp på tv, revy- og teaterscene og ble allestedsnærværende, selv om den kunstneriske røde tråden ble vanskeligere å få øye på.

Men før det, på 60-tallet, var hun beryktet. Hun og mannen Terje Rypdal var pop-Norges hippeste par, de klinte under tv-intervju og var en del av soulmiljøet i Oslo. Og i 1968 kom «Fru Johnsen», en av de mer skandaløse hitlåtene i norsk pophistorie. Låten er en cover av «Harper Valley PTA», skrevet av Tom T. Hall med norsk tekst av musikkjournalist Terje Mosnes. En tekst som tar et oppgjør med pietisme og bygdedyr, slørete og sexy framført av Rypdal, frydefullt infamt selv med 2015-ører. Mosnes' mesterlige sluttpoeng «fordi min skjørtekant er nærmere den himmelen dere aldri kommer til» finnes ikke i originalen, og er blitt stående som en hyllest til miniskjørtet siden. Sangen skapte furore, og mange forsøkte å forby den – heldigvis uten å lykkes.

Men Jan Garbarek, da? Sitt skyhøye kunstneriske nivå til tross – hans stilrene, kontrollerte og kjølige uttrykk kan kalles mye, men neppe spesielt opprørsk?

Du vil si noe annet etter å ha hørt de tidlige platene hans. Garbareks to første plater «Esoteric Circle» (1969) og «Afric Pepperbird» (1970) regnes for å være de første frijazzplatene utgitt i Norge – muligens med unntak av Svein Finnerud Trios selvtitulerte debutalbum fra 1968 (før det igjen, i 1967, ga imidlertid Garbarek ut frijazzballaden «Til Vigdis»). Garbarek var inspirert av George Russell, Albert Ayler og John Coltrane, og hans første plater er preget av ytterst radikal, aggressiv musikk som til da var uhørt i Norge.

Senere på 70-tallet ble han sentral i å meisle ut plateselskapet ECMs slepne signatursound, uhyre innflytelsesrik og med enorm appell verden over. Etter at han ble en slags popstjerne med albumet «I Took Up the Runes» og meloditemaet på «Molde Canticle» i 1990 (et album der han også tolket Mari Boines gjennombruddslåt «Gula Gula»), er det lett å overse råskapen i de tidligere platene. Men de er en del av Garbareks rike arv, de også, og representerer et veiskille i norsk jazz- og musikkhistorie.

Det er fristende å være enig med dem som mener at for eksempel Raga Rockers burde vært innlemmet i Hall of Fame for lenge siden, og før flere av årets kandidater. Samtidig er det greit å minne seg selv om at opprør og forandring ikke alltid trenger å ledsages av gitarriff.