«Dette livet eller det neste» er basert på i alt 100 timers samtaler med norskpakistaneren som er dømt til åtte års fengsel i Norge for terrorplanlegging.

I boka omtales han som Tariq Khan, som er mer likt hans opprinnelige navn enn hans nåværende islamske. Boka er formet som en monolog henvendt til besøksvennen i fengsel, og er definert som roman – ettersom fakta er endret; for å beskytte andre; men kanskje også for å beskytte hovedpersonen selv?

Dette er tvillingboka til Åsne Seierstads «To søstre» – som er basert på info fra alle rundt de to søstrene, men ikke dem selv. «Dette livet eller det neste» er tilsynelatende kun basert på primærkildens egen historie. Hovedpersonen har full regi.

Aller best er boka i formidlingen av Tariqs oppvekst i Østfold, med en avstikker til en kostskole i Pakistan med kaderdisiplin og kontinuerlig fornedrelse. Tariq vokser opp med en noe fraværende far med kriminelle tilbøyeligheter, en hjertelig tilstedeværende mor, en lillebror og venner med innvandrerbakgrunn. Når kjæresten gjennom et år slår opp, skaffer seg en katt til trøst.

Tariq tester ut grenser, begynner tidlig med stoff, begynner fort å selge og ganske snart også å organisere salg. Han blir en kjekkas med store smykker og høy rapmusikk i dyr bil.

Så blir han lei det overfladiske livet, og søker mot moskeen og den rene tro. Det ene tar det andre, etter et par år er Tariq og en av hans nærmeste venner i all hemmelighet i gang med å planlegge turen ned til Syria, for tjeneste for IS.

Det er lett å leve seg inn i deler av denne historien, men det siste avgjørende steget er det vanskelig å få helt tak på. Men så er det jo nok også det klart vanskeligste å forklare.

Når nok penger er spart opp og kassebilen er ferdig pakket, inkludert nok bensin til hele kjøreturen, militæreffekter kjøpt inn på pinlig besøk i et lokalt militærutsalg, gjenstår bare å ta avskjed med bestekameraten Carlos, som tror ferden deres går mot Trøndelag.

«God tur til Trondheim» er siste melding de får, før ferden går nedover Europa. Senere skal også Carlos slutte seg til dem.

Tariq (via Vitanza) får godt frem både hvor tilsynelatende vanlig livet i Syria tidvis kunne fremstå, og også det fullkomne kaos og den blodige rivaliseringen mellom de forskjellige opprørsgruppene. En skjønner Tariqs reaksjoner på telefonsamtaler med folk hjemme i Norge, hvor banale de norske problemstillingene fortonte seg, og også hans sterke reaksjoner på volden og kynismen han opplevde i Syria.

Men noe halter i bokas siste del. Han bor hos en med funskjon ala vismannen Miyagi i «Karate kid»-filmene, og et hovedelement i historien er å formidle at han selv aldri valgte noen av de rivaliserende opprørsgruppene, og aldri var nærmere å delta i terror eller kamphandlinger enn som hjelpemann i ambulanse.

Kanskje er dette sant, men det altså formidlet av en mann som er dømt til åtte års fengsel i Norge for ting han var involvert i i Syria. Roman eller ikke, boka kunne godt gått mer i detalj om hva han faktisk ble dømt før.

Dette svekker troverdigheten, og dermed også opplevelsen av boka, som ellers byr på både frastøtende og rørende scener – og Tariqs historie er litterært sett glimrende formidlet av Vitanza.