Lenge visste eg ikkje kva eg skulle gjøre når du slo meg og beit meg.

«Tung tids tale» er oppkalt etter et dikt av Halldis Moren Vesaas, og utformet som dagboknotater gjennom en tung vinter og vår. Mye - som sitatet over - er skrevet direkte til Olaug Nilssens unge sønn Daniel.

Olaug Nilssens gjennombruddsroman «Få meg på for faen» fra 2005, er en av de morsomste og friskeste norske bøker på 2000-tallet.

Carl Frode Tiller har skrevet en sår og beinhard roman om en forfallen mann i en familie på randen

Det skulle gå 12 år før den fikk sin oppfølger. Innholdet i «Tung tid tale» er implisitt en forklaring på hvorfor det tok såpass tid, og det er knapt mulig å tenke seg en roman mer forskjellig fra forgjengeren enn denne.

Men samtidig, begge handler om å overleve med verdighet, begge handler om kvinneliv i det moderne Norge.

Gjennom de 150 sidene i «Tung tids tale» formidles livet i en småbarnsfamilie (med mor, far, storebror Daniel og hans to yngre brødre), med mor som forteller.

Tredje bok i Roy Jacobsens trilogi om familien fra Barrøy er den mest ujevne, best på mentale og moralske gråsoner i Norge like etter krigen.

Daniel har vært et høyst oppegående og tidlig utviklet barn, sykdommen, «annerledesenheten» og aggresjonen kommer gradvis. Han mister tillært språk og tillærte sosiale evner.

Kjærligheten til gutten er betingelsesløs, men frustrasjonen i dagliglivet og overfor omgivelsene er betydelige. Først kjemper hun mot barnepsykologer som vil sette diagnose, blir stadig mer frustrert over å ikke føle seg hørt, stadig mer aggressiv i forsøkene på å motbevise den. Hun blir ikke mindre sinna da hun skjønner at diagnosen sannsynligvis er riktig.

Heile kroppen spenner seg og lyser av intensitet, du brøler, hyler, knurrar, bit deg fast i det du finn nærmast. Eg skulle gjerne nytta dei same framgangsmåtane når eg kjenner det begynner å koke, skulle gjerne stanga hovudet i veggen, skulle gjerne ha bite meg fast i ei dør.

Å beherske den sosiale kodeksen i arbeidslivet, det andre livet, virker stadig fjernere og mer uvesentlig.

Olaug Nilssen skriver stramt og for så vidt nøkternt om å manøvre seg rundt i en verden der stadig mer handler om Etat for barn og unge og Etat for psykisk utviklingshemmede, psykologer som må google sinnemestring, skeptiske foreldre på foreldremøte på barnehagen, en apotekansatt med trang til å overprøve legens resept på sovemedisin.

«Tung tids tale» er i grenselandet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Man kunne kanskje ønsket enda mer i retning av det siste, men boka er sannelig sterk nok, både lest som en dannelsesreise og som en tekst til opplysning for noen og trøst for andre.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL