Sesongen åpner med Gustav Mahlers 2. symfoni, et orkesterverk av det virkelig store formatet. Han-na Chang, ny sjefsdirigent og kunstnerisk leder, har ikke valgt å gjøre det enkelt verken for seg selv eller orkesteret. Eller publikum. For dette er krevende arbeid.

Med fullt orkester, og vel så det (massivt slagverk, utvidet blåserrekke og strykerbesetning, og 2 harper) sangsolister og fire (!) kor skal et menneskes åndelige søken og utvikling beskrives.

De første fire satsene av symfonien var ferdige sent i 1893. Men Mahler følte at noe manglet, og la verket til side. Året etter satt Mahler i kirken da dirigenten og vennen Hans von Bülow skulle begraves. Her fikk han høre en ode skrevet av Friedrich Gottlieb Klopstock. Og med oden Aufersteh'n (Oppstandelsen) fikk Mahler endelig inspirasjon til å fullføre symfonien han hadde arbeidet med i nesten seks år. 5. sats utgjør en massiv korsats med tekstutdrag fra Klopstocks ode.

Mange av de romantiske komponistene skrev programmusikk, med klare hentydninger til hvordan musikken skulle fortolkes. Mahler valgte å ikke gi slike uttalte forklaringer for publikum, men heller føye til kommentarer i partiturene sine, for musikernes del. Symfonien som helhet beskriver menneskets evige kamp for å finne meningen med livet. I romantikken våget man som kjent å berøre følelser og stille de virkelig store spørsmålene.

Foto: Sebastian S. Bjerkvik

1. sats skildrer en sørgemarsj, en begravelse. Det er som om komponisten også stiller spørsmålet mange stiller seg nettopp i en begravelse: «Finnes det et liv etter døden?» Et slikt spørsmål rommer både undring, tvil og redsel. Og hele dette følelsesspekteret viser seg i musikken. Her er både en tung sørgemarsj, avløst av et kortere lyrisk durtema, og en dramatisk koral – alt i samme sats. Det er fascinerende hvordan orkesteret og Han-na Chang er som limt til hverandre gjennom alle disse kontrasterende partiene. De dynamiske ytterpunktene er voldsomme, og det kreves stor presisjon for et orkester på denne størrelsen til å høres lett og ubesværet ut i de lydsvake partiene. Men Chang har et kroppsspråk som er tydelig nok til at både orkesteret og publikum forstår hva hun vil. Orkesteret følger henne tett, og makter å male ut kontrastene med henne. Mahler ønsket at det etter 1. sats skulle være 5 minutters pause – både kanskje for musikernes del, men mest av alt for lytternes. Fem minutter ville vært i overkant, men det var greit med et lite hvileskjær før 2. sats.

Den andre satsen er en sterk kontrast, både i følelsesmessig og musikalsk betydning. Vi er over i dur, og takten er tredelt. Melodien går over en østeriksk dans, en ländler, og undertegnede drømmer seg plutselig bort i både dansesaler og alpelandskap. Denne satsen skildrer et tilbakeblikk på det gode i livet, og sprudler av ungdom og overskudd. Chang danser med musikerne, og humøret deres smitter oss i salen. Selv ikke en ringende mobil på rad 21 vekker særlig harme.

Symfoniens tredje sats er basert på en av Mahlers sanger fra liedsamlingen Des Knaben Wunderhorn. Mahler skrev denne samlingen på et tidligere tidspunkt, men brukte deler av den i flere senere verk. Han ga ikke tredjesatsen noen tempobetegnelse, men den blir ofte kalt en Scherzo, fordi formen tilsvarer en scherzo i måten delene (A-B-A) er bygget opp på. Spesielt blåserne har solistiske partier etter tur, og melodiene kastes mellom dem i sømløse overganger. Orkesteret greier å komme gjennom også de ritarderte taktene uten å bli tunge og seige – her er det en snert som driver satsen videre gjennom også de tyngre og dystrere partiene.

Fjerde sats er en gjenfødelse av troen («Jeg kommer fra Gud, og skal tilbake til Gud»).  Satsen er et arrangement av Urlicht, også fra liedsamlingen Des Knaben Wunderhorn. Denne satsen er svært kort, og blir nærmest som en opptakt til den massive, dramatiske sistesatsen. Den er lang – en halv time i varighet – og har to deler: Etter å først vende tilbake til tvilen og smerten fra tredje sats, ender den med forsoning, innsikt i Guds kjærlighet og erkjennelsen av evig liv.

Mezzosopranen Lilli Paasikivi og sopranen Miah Person glir fint inn i orkesterets dynamikk, og utfyller både nerven og dramatikken som allerede ligger der. Det er letthet i begge stemmer, og de to kler hverandre godt. Det sammensatte koret er stødig, og klangen varm. Det at koret synger sittende gir en visuell ro, og ser heller ikke ut til å hemme sangerne. Og stort sett er innsatsene presise.

Det er likevel Han-na Chang og orkesteret som gløder sterkest. I 90 minutter står den vevre dirigenten foran musikerne. Med blikket festet på alle som trenger henne. Uten partitur. Denne musikken kan hun. Og troverdigheten merkes både av lytterne og musikerne. Og musikerne gjengjelder innsatsen hennes, og spiller så svetten siler og musklene svir. Mange av dem har solistpartier med nådeløse ansatser. Men det er forbløffende rent. Mahler kan briste eller bære. I kveld bærer det. Og det med en nerve og et overskudd som berører oss som lytter. TSO er et orkester av solid internasjonalt format. Han-na Chang vil vise oss at de skal bli enda bedre. Var konserten perfekt? Nei. Det forekom én og annen sur ansats, én og annen upresis sluttone. Men det er ikke det som teller. Trondheim har et orkester som våger å kaste seg utpå for å skape kunst. En kunstnerisk leder som ikke tar lett på jobben sin. Det står det respekt av.