En rusletur gjennom kveldsprogrammet på Trondheim Calling torsdag kveld bød på mange høydepunkt, og én virkelig sensasjon.

Det er i år 20 år siden Bylarm for første gang ble arrangert. Ingen kunne i 1998 forutse at festivalen skulle utvikle seg til å bli så viktig og så populær. Og i hvert fall ikke at regionale festivaler som Trondheim Calling skulle bli tilsvarende store og viktige. Trondheim Calling i 2018 har sikkert et fire ganger mer omfattende program enn det første Bylarm hadde i Trondheim i 1998.

Siden den gang har vi hatt en rekke store musikalske opplevelser på begge festivaler, med artister som senere har blitt store nasjonale og til dels internasjonale stjerner. Nye opplevelser venter i år, det kom noen gedigne allerede torsdag kveld.

Like sikkert som at musikken varmer innendørs, er den hutrende opplevelsen utendørs. Man kjennere igjen følelsen, den isende kulden gjennom marg og bein, så snart man stavrer seg ut på glatthålka.

Haunted Mansions var blodferske som band da de spilte på Trondheim Calling i fjor, men mange av oss likte dem svært godt også da.

De har tatt et kvantesprang gjennom året som er gått. De fremstår med langt større autoritet, de kommuniserer direkte med publikum, de er preget av energi og besluttsomhet. De har rett og slett funnet sin sceniske «pakke».

Men det er ikke mange dikkedarer, all kommunikasjon bandmedlemmene mellom dreier seg om tekniske ting. Det er full fokus på musikken og formidlingen.

Haunted Mansions har sterke spor av The Byrds, spesielt med sin fine balansering mellom streit rock og innflytelse fra psykedelia og folk. Men de har en helt annen rytmisk tyngde, og annen ornamentering, deres elektronisk krydder er et av flere detaljer som gjør dem til noe annet enn et retroprosjekt.

De er blitt sammenlignet også med mer moderne band, men uansett ligner Haunted Mansions mest på seg selv, og det som virkelig er bemerkelsesverdig er den ekstreme låtkvaliteten. Samtlige låter de spilte på en liten halvtime fremsto som hits i mine ører.

Haunted Mansions er ikke noe typisk trondheimsband. Her i byen pleier det å være rå kraft som gjelder. Haunted Mansions er preget av inderlighet. De klarer å kombinere scenisk autoritet med naturlig beskjedenhet, og mye av nøkkelen til den finstemte kombinasjonen ligger i forskjellen mellom de to hjernene bak bandet. Vokalist Vegard Sandøs visuelle fremtoning minner meg om visesangerne jeg pleide engasjere til elevkvelder på Blussuvoll ungdomsskole tidlig på 70-tallet, og han synger med den samme inderligheten. Produsent og medgitarist Thomas Gregussen står for energien. Men hele femmanspakka er strålende.

Tittelen på denne saken er som mange vil vite et spill på Jon Landaus beryktede spådom om Bruce Springsteen tidlig på 70-tallet. Det pompøse i utsagnet ble kanskje en belastning på så vel anmelder som artist i starten, men det slo jo ganske så bra til etter hvert. Jeg skulle kanskje ledsaget min variant med noen smilefjes, men likevel ikke: Det mange år siden jeg ble så begeistret, og så stolt i møte med et trondheimsband. Og spesielt da nå, i en periode da rocken liksom skal være død. Haunted Mansions spiller også lørdag kveld i Lille Sal, som nest siste artist før Jonas Skybakmoen. Det ligger an til litt av en trøndersk festkveld.

Det er supert for artister som Jonas Skybakmoen og Haunted Mansions å åpne festivalen på en liten scene, la jungeltelegrafen gå, og så avslutte på en av festivalens største arenaer.

Nadia Warholm har naturlig autoritet og utstråling.

For Nadia Warholm var det motsatt. Hun skal spille lørdag på lille Knaus, og åpnet torsdag på Lille Sal (som altså er stor), samtidig som konserten flest ville se denne kvelden, Steamdome på Byscenen.

Så det var litt skrint i salen, men Nadia Warholm overbeviste, i en sjanger langt unna rocken. Som 19-åring har Nadia allerede hele pakka, mektig stemme, naturlig autoritet, stor utstråling, sterk vilje til å møte publikum, et bra band. Og også hun: en perlerad av gode, egdnkomponerte låter. Var det noen som mumlet Christina Aguilera?

Nadia Warholm skapte opphøyd stemning i Lille sal.

Lille sal var også litt stor for Orkdal-artisten Sturla litt tidligere torsdag kveld. Men stemningen var god. Sturla stiller i fancy joggedress, veldig uttrykksfulle hånd- og finger-bevegelser, og et tidsriktig rytmisk poputtrykk.

Sturla har base i Oslo, men kommer fra Orkanger.

Sturla Fagerli Larsen mangler kanskje fortsatt litt på å være Sondre Justad, men han har mye for seg. Han har flere gode låter enn singlen «Storby», men det er i den han forteller sin foreløpig tydeligste historie. Det å leve i en kystbygd og drømme seg til større forhold. Måten han rimer «storby» med «småfly», viser også et teksttalent større enn gjennomsnittet. Det hadde vært veldig hyggelig om vi med Sturla opplevde et oppsving og en modernisering av trønderpopen.