Gunnar Kopperud har flere tiår bak seg på det afrikanske kontinent, en kant av kloden hvor «ingen afrikansk frigjøringsbevegelse har klart overgangen til et sivilt samfunn».

«Der savannen ender» er herved anbefalt.

Men boken viser noe langt mer enn Afrika. Den gir et nyansert og ubehagelig bilde av europeerne som av ulike grunner og med ulik grad av idealisme flokker til kontinentet, finner et fristed for eget sjelelig humbug, og blir en del av en korrupt økonomi. En fransk lege fra Leger uten grenser hvis menneskesyn gjennom årene har fått bryne seg på virkeligheten. En gammel gresk motelleier med tre koner, en av dem i skolepliktig alder. Ikke minst: En norsk familie på bilferie.

Far er bistandsarbeider. Lite vet kone og barn om hvor urent melet i hans pose er.

Afrika sør for Sahara er ikke stedet å ri flere hester på en gang, for «ledelsen i den sør-sudanske hær fikk opplæring i det gamle Øst-Europa og Sovjetunionen», og sånt borger for uro. Dessuten har de nevnte frigjøringsbevegelsene agendaer som langt overskrider en norsk bistandsarbeiders fantasi.

Gråsonene som forfatteren lar sine personer manøvrere gjennom, er til å bli kvalm av, men som han lar en av dem si: «I Afrika har vi ikke noe valg, og følgelig heller ingen eksistensiell kvalme».

Gunnar Kopperud, med en magistergrad i filosofi i ryggmargen og milelang fartstid som reporter i utenrikstjeneste under skosålene, lar ikke Afrika slippe unna med offerstempelet. For selv om Europas skyld er udiskutabel og veldokumentert, legger han bokens credo i munnen på sin franske lege: «Jeg forteller dette motvillig, og med sorg – vi var alle der en gang, vi kom alle hit for å redde Afrika, og så er det altså noen av oss som fortsatt vegrer seg, hardnakket, for å innse at Afrika må redde seg selv, fra seg selv».

Harde ord. Antagelig sanne.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR