Carl Frode Tiller er spilt på teater før, og til dels med hell. «Kven er redd?» overgår tidligere forsøk med god margin. Manuset er bygget rundt det Tiller er bedre på enn noen, saftige replikkvekslinger der mennesker i nære relasjoner konsekvent mistenkeliggjør hverandres motiver.

I «Kven er redd» er det ikke bare snakk om at ekteparet Bjørn og Ingvild som snakker forbi hverandre i hatske vendinger, samtlige relasjoner er forgiftet. Bjørns forhold til sin egen far, til sine svigerforeldre, til sin slampete sønn, sin svermeriske datter – og også de andre karakterens forhold til hverandre.

Det er tydelige typer i Tillers manus, og at instruktør Lasse Kolsrud har drillet skuespillerne gjør dem enda tydeligere. Noen vil kunne savne det ettertenksomme grunnstemningen i Tillers romanunivers, tempo og timing her kunne kvalifisert til den mest effektive farse. Svein Roger Karlsen er utsøkt herlig som Bjørns vulgært utagerende far, som får sin kontrast i Svein Tindbergs svigerfar, en dominant kapitalist. Hans kone er sterkt new age-influert, og har funnet sin åndelige søster i sitt barnebarn Sara. Hun er romantisk involvert med en bilmekaniker fra Åfjord, mens hennes slampete lillebror Odin er hundre prosent kompromissløst engasjert i Natur og ungdom.

I en hektiske førjulsdager går det meste til helvete og for full musikk. Ute herjer snøstormen, i hjemmets lune rede spises det, drikkes det og krangles det – i en imponerende stilig og funksjonell scenografi. Den er som en utvidet versjon av den typiske amerikanske tv-situasjonskomedien med kombinert stue og kjøkken og en trapp opp i bakgrunnen. Det er aldri blitt stekt så mye mat på norske scener som i de siste årene, men denne oppsetningen overgår det meste. Flere av nøkkelscenene foregår rundt matbordet – og det spares ikke på kulinariske fristelser.

Dette er det første helaftens stykket Tiller har originalskrevet for teater, men mange vil likevel kjenne igjen scener og dialoger. Forfatteren stjal nemlig fra sitt eget allerede ferdigskrevne teatermanus til «Innsirkling 3». Det må også ha vært fristende å gjenbruke scener som når hovedpersonen Bjørn i skjul oversalter svigerfars oppdrettskveite slik at familien likevel må spise hans ossobuco, eller heftige diskusjoner i kjernefamilien om hans fargekoding av handlelister.

Bjørn er en mann med sterkt behov for kontroll, men som etablerer en imponerende aggressivitet når hans autoritet blir utfordret. Hans aggressivitet skaper en serie høyspente scener, mange av dem hysterisk morsomme. Men latteren setter seg gjerne fast i halsen, dels fordi dette er humor på avgrunnens rand, dels fordi vi i salen etter hvert skjønner at det er oss selv vi ler av.

Carl Frode Tiller er en mester i å formidle undertekst via dialoger. I «Kven er redd?» lar han i tillegg hovedperson Bjørn henvende seg til direkte til publikum med selvinnsikt som:

«Fordi eg voks opp med ein far som aldri tillét seg å vise dei mjuke sidene sine, har eg vorte så full av sjølforakt at eg ikke er i stand til å tru at eg er ønskt». Dette kan oppfattes som et håpløst umoderne dramaturgisk virkemiddel, hadde det ikke vært for at vi etter hvert skjønner at Bjørn er en temmelig upålitelig forteller.

Ingvild er en vellykket forretningskvinne, mens Bjørn er en moderat suksessrik skuespiller. Han hadde forsonet seg med roller som elgen i Hakkebakkeskogen, inntil han får drømmerollen, George i ekteskapsdramaet «Hvem er redd for Virginia Wolf». På elegant, men etter hvert noe kryptisk vis flettes Ingvild og Bjørn ekteskap sammen med det klassiske kjærlighetshatet mellom Martha og George i Edvard Albees skuespill. Grensene mellom realitet og spill blir stadig mer utydelige. Kanskje litt for utydelige, etter hvert som stykket nærmest fisler ut. Jeg er usikker på hvor godt dette metanivået fungerer. Men det er ikke mange andre grunner til å være usikker på om en skal oppsøke denne oppsetningen!